Lobbykratiet

Hva slags demokrati utvikler seg når makten utøves i korridorene med interessegruppene som viktigste aktører?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HALVPARTEN AV VÅRE folkevalgte på Stortinget tenker seg ei framtid som lobbyister og PR-medarbeidere, viser en undersøkelse som ble kjent i går. Det må være godt nytt for de organiserte interesser. Men er det godt nytt for oss som velgere og borgere? Vi må i alle fall tro at en slik karriereplanlegging gjør noe med representantenes arbeid som politikere. Det sies rett nok gjerne at holdninger bestemmes av hvor man kommer fra, men jeg antar at de heller ikke er helt upåvirket av hvor man tenker seg hen. Stortingsrepresentanters framtid etter at den usikre politikerkarrieren er over, har i det hele tatt skapt både spenning og frykt. Før hadde man fylkesmannsembeter, men lite mer. I dag virker det neppe tillokkende å flytte fra nasjonalforsamlingen for å starte en tilværelse som fiskehandler eller smed etter et langt liv med kulepennen som tyngste arbeidsredskap.

SPØRSMÅLET er likevel om det kan tenkes en indre sammenheng mellom de framtidsutsikter en representant har, og hans virke nå som politiker og generalist. I dagens politiske system er jo omgang med interessetalsmenn hverdagen for alle politikere. 97 prosent av representantene kontaktes en eller flere ganger pr. uke av lobbyister. Politikk handler ikke lenger så mye om partiprogrammer og ideologier. I stedet sitter representantene for åpne dører, som rett nok raskt blir lukket, der de lar alle som mener de har en interesse i en sak, melde seg. Men hvem som veier tyngst i den skåla som til slutt vipper opp eller ned for en beslutning, er nok mer avhengig av størrelsen på organisasjonen og retningen på de interessefunderte kunnskapene den framfører, enn den intellektuelle styrken i argumentasjonen. Den korporativismen som utviklet seg i etterkrigstida, der de tunge organisasjonene så å si satt ved kongens rådsbord gjennom faste utvalg og råd, er blitt erstattet av et lobbykrati der prosessene er mindre synlige. Korporatismens ordnede og metodiske møtedemokrati erstattes av et utydelig politisk marked der korridoren, ikke det store konferansebordet, er politikkens sentrale arena.

I DETTE MARKEDSSYSTEMET er det den som har nettverkene og som kjenner maktens veier, som besitter de mest dyrebare ressursene. Og slik kunnskap er noe som både kan kjøpes fra eksperter og erverves gjennom et langt liv innenfor systemet. Politikere er derfor ettertraktet på lobbymarkedet. De kjenner systemet best. Fra sitt sentrale ståsted i beslutningsprosessen vet de også hva som har effekt når beslutninger fattes. De har store kontaktnett og personlig innflytelse som kan anvendes for hvilken som helst organisert interesse. De kontrollerer noe som andre kan ha interesse av. I det hele tatt: Stortingsrepresentantene har en unik kunnskap som kan brukes til mye, og selges til høy pris.

MEN KAN DET OGSÅ tenkes at dette fører til at våre politikere fristes til å planlegge sitt politiske virke og sine standpunkter med tanke på framtida som lobbyist for ei bestemt interessegruppe? Kan det tenkes at representanter orienterer seg mot saksfelt som har de tyngste og mest ressurssterke interesseorganisasjonene, for å innynde seg hos framtidige oppdragsgivere? Jeg tror ikke det er noen grunn til å frykte noe sånt i vårt land. Men i lobbyismens hjemland USA er man opptatt av slike forhold. Senator John McCaine, som var presidentkandidat til George W. Bush vippet ham av pinnen, har gjort det til hovedsak i Kongressen å kjempe for større åpenhet om disse spørsmålene, bl.a. pengedonasjoner. I USA må alle lobbyister i Kongressen registrere seg. Men der som her får man venner og man får ektefeller. Påvirkninger, nettverk, kunnskap vil flyte godt utenom ethvert regulert system.

EN KJERNEFORUTSETNING i demokratiet er likhet. Slik sett er lobbyvirksomheten et tap for demokratiet, for ressursene innenfor lobbykratiet er ikke likt fordelt. I de ulike maktutredningene har nettopp dette stått sentralt: Hvordan kan den statlige demokratipolitikken innrettes slik at den letter muligheten for de svakeste interessene i samfunnet til å hevde seg i lobbykorridoren der beslutninger fattes? For når politisk makt frigjøres fra ideologi og fri debatt og makten tilbakeføres til det materielle, er det noen som vinner og noen som taper allerede i utgangspunktet. Det er når velgerne oppdager det, at vi får velgeropprør av den typen som Fremskrittspartiet og andre populistiske partier vokser på.