Lofot-ulken!

En dag uten fiske er en dag uten mening for Andreas Andreassen (88). Han er inne i sin 74. sesong på lofotfiske.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RØST (Dagbladet): Klokka er 05.30. Andreas står til rors på sjarken «Snøgg» på «innsida» av Røst.

På godt «sjøvær» kan han spe på minstepensjonen med 10000 kroner på en dag. Men de siste ukene har det vært mye «mainnskitvind» og landligge.

- Det er fint å være på havet, jeg er fri mann og trenger ikke se på klokka. Nei, å sitte stille i en stol er ikke noe for meg, sier Andreas.

Hans pensjonerte sønn Asbjørn (66) bor i Langesund i Telemark. Akkurat nå har han reist hjem for å hjelpe faren under lofotfisket. Asbjørn vet jo at gamlefar går på havet uansett.

Farfaren til Andreas var fisker, faren også. Og Andreas og flere av hans elleve søsken. For mange var det et liv i slit.

- Men når man kom til verden her på Røst, var fiskeryrket eneste alternativ. Men når jeg tenker på det, ser jeg ikke noen grunn til å beklage det, sier han.

I fiskerinæringen er «innovasjon» det nye mantraet, men Andreas synes gamle metoder fungerer best. Han har ikke en eneste maskin om bord. Det gamle juksahjulet må sveives opp med armene.

- Slitsomt, men slik holder en gammel kropp seg i form. Og hvem tenker vel på det når en torsk på 30 kilo bikker over ripa?

Han leverer på det lokale fiskebruket, deretter saltes fisken og henges på hjell.

Andreas har overlevd mange fiskeriministrer. Og han har sterke meninger.

- Trålerne soper jo opp all fisken. Hadde de nå bare kunnet nøyd seg med litt mindre båter.

- Hva om fiskeriministeren hadde nektet deg å dra påhavet?

- Jeg hadde nok dratt og hentet meg fersk fisk uansett.

NÅR JEG BLIR 88: Andreas står til rors i sitt 74. år på lofotfiske. Lofoten koker av fisk, og gamlefar kjenner kriblingen i hele kroppen. De siste ukene har sønnen Asbjørn (66) hjulpet ham på båten.