Løft for skolen

Lærerutdanningen får det glatte lag av en evaluering. Men hvorfor er det ikke gjort noe med det før?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LÆRERUTDANNINGEN er i oppløsning. Om få måneder får Kunnskapsdepartementet en rapport om tilstanden på høyskolene. Konklusjonen er at studentene er faglig svake, dårlig motiverte for studiet og yrket, og at de bruker liten tid på studiene. Puff! Det lyder som når en vidåpen dør sprenges. Ingen undervisningsminister som har fulgt med i debatten om skolen de siste ti-femten åra kan ha unngått denne innsikten. Men for kunnskapsminister Øystein Djupedal må det på ett vis være spennende: Han står ved et nullpunkt, og kan bare gjøre det bedre, hvis han har vilje og kunnskap.

NÅ MÅ DET MEDGIS at skolen er den samfunnsaktivitet som det er blitt skrevet og snakket mest negativt om siden 1970-åra. Det er nesten rart at noen vil bli lærer og at noen kan tenke seg skolen som framtidig arbeidsplass. Skolen får skylda for alt som går skjevt og galt i samfunnet, og er selv et uttrykk for samfunnstilstanden. I de første etterkrigsåra var ennå skolebygningene bygdas store stolthet. De nye sentralskolene ble utformet i datidas funkisarkitektur, de var symbol på en offentlighet som ville noe med forvaltningen av kunnskap. Skolen var samfunnets stolthet, den var et sentrum i lokalmiljøet og hadde selv et klart sentrum: Søylerader ved den ærverdige inngangen knyttet an til antikkens læretradisjoner - svømmebasseng, skolekjøkken, naturfagrom og sløyd- og håndarbeidssal viste at den også hadde tilknytning til dagens moderne samfunn. I dag lyser det altfor ofte forfall av skolebygningene, lærerne er tvunget inn i en funksjonærrolle og på lærerværelset ser man skyggen av organisasjonskonsulenter og stoppeklokkeeksperter. Den stolte lærer som styrte klassen, skolen og bygda er borte fordi samfunnet ønsket det slik.

DET VAR I 1970-åra nedgangen startet. Synet på læring ble endret. Læreren skulle ikke synes lenger, han eller hun skulle i alle fall ikke ha autoritet. I henhold til 68\'ernes pedagogiske ideologi, sosialpedagogikken, ble den synlige læreren erstattet av prosjektledelse. Elevene skulle selv ta ansvar for egen læring. Toppunktet i dette ble nådd da statsråd Kristin Clemet avskaffet klassen som enhet i skolehverdagen. I en sosial sammenheng der barna ofte mangler fasthet og struktur, blir det ikke lettere å skape ro og god læringskultur når også skolestrukturen faller sammen.

DET ER DEN generasjonen lærerutdannere som marsjerte inn i høyskolesystemet i 1970-åra som ennå dominerer i lærerutdanningen. De kom inn i lærerskolene med en glød som var ervervet i kamp mot et system de opplevde som rigid og illiberalt. De var formet i opposisjon. Men restene av Lille Marius som de bekjempet, er for lengst borte, bl.a. som følge av deres egen gjerning. Da går det hele i oppløsning. Studiet er for teoretisk, sier evalueringen. Studentene lærer ikke hva som gir god undervisning. Studentene forstår heller ikke betydningen av orden og disiplin fordi de selv ikke har lært det verken i skolen eller i studiet. Alt er like bra. Studiene er lagt opp slik at de nybakte lærerne er uvant med praktisk arbeid. Og de følger ikke med i høyskolenes forsknings- og utviklingsarbeid. Derfor mister de kunnskap om ulike metoder i skolestua.

DESSUTEN ER studentene underlagt en frihet som frarøver dem forståelse for at det også kan bli nødvendig å ta et tak i egen nakke for å løfte seg til kunnskap. Formann Mao hadde den idé at folk hadde godt av å skifte mellom teori og praksis med jevne mellomrom. I dag virker det som om lærerskolene har tapt interessen for den praktiske skolehverdag. En ting er at studentene burde få bruke sine teoretiske kunnskaper i skolestua mens de ennå er studenter og kan korrigeres av røyndommen. Men kanskje også lærerutdannere med jevne mellomrom burde ta seg et år i skolen? I vår tid endrer jo virkeligheten seg så raskt at lærerutdanningene lett kan utvikle seg til en lukket verden. Det sies jo at meteorologer gjerne tar en titt ut av vinduet før de avleverer sitt varsel.

NÅR VI I VÅR tid er så opptatt av å måle oss med alle andre, er det ikke tilfredsstillende med en skole som plasserer oss midt på treet. Vi hører fra kunnskapsministeren at vi skal leve av vårt vett. Statsråd Djupedal vil utvide vår kompetanse. Etter tretti år med kunnskapsfiendtlighet og ensidig vekt på sosial trening, er det tid for en kulturrevolusjon i skolen. I dette arbeidet er lærerutdanningen byggeplass nummer en.