Løgneren

Lars Saabye Christensen skader alle sine hovedpersoner. Slik blir han folkets favoritt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LET IT BE. Det er ingen over og ingen ved siden når folk flest skal kanonisere sin favorittforfatter. Lars Saabye Christensen har allerede ligget ei uke på toppen av Dagblad-lesernes liste over de beste romanene fra de siste 25 åra, og jeg tipper han vinner. Romanen «Beatles» er det litterære soundtrakket i nordmenns liv. I tillegg ligger «Halvbroren» høyt på lista. Hvorfor berøres vi så sterkt av Saabyes litteratur?

«NÅR MAN GRÅTER er det ikke fordi man synes synd på noen i boka, men fordi historien gjenspeiler noe av ens egne erfaringer», sa Lars Saabye Christensen da jeg intervjuet ham for noen år siden. Jeg hadde akkurat fortalt at jeg gråt da jeg leste «Maskeblomstfamilien». Hovedpersonen Adrian lyver om det meste - og han er tvekjønnet. Minnet han om meg? Kanskje. Og hvordan kan det være slik? At vi identifiserer oss med Saabyes hovedpersoner - til tross for at omtrent alle har en skade. Herman har mistet håret, Barnum i «Halvbroren» er kortvokst, Kim Karlsen i «Beatles» har en skade både på penis og finger, Peter Wihl i «Modellen» blir blind, Adrian i «Maskeblomstfamilien» drar på foten. Ikke bare har de en skade, de lyver om den til sine nærmeste. Og det vi identifiserer oss med - er løgnen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PÅ SAMME MÅTE som Kim og Barnum dikter sin egen historie, forbeholder vi oss retten til å skape sammenhenger i våre egne liv. Det vi ikke vil vedkjenne oss, lyver vi om. Vi har på samme tid behov for at noe skal være fast og flytende. Mellom dette skaper vi forbindelseslinjer mellom fortid og nåtid, mellom oss selv og forventninger fra andre. Disse sammenhengene blir vår identitet, men de er ikke nødvendigvis sanne. Det spiller heller ikke så stor rolle. Spørsmålet hvert menneske må stille seg er hvilke løgner man kan leve med. Noen er fatale fordi noe ved deg må være sant for å binde deg til andre mennesker. Noe kan være løgn for å beskytte deg. Saabyes hovedpersoner balanserer mellom disse avgrunnene. Når de lyver for mye, kan det være at de truer den løgnen i deg selv du ikke kan leve med.

DET ER LIVSNØDVENDIG å fortelle om seg selv, fordi det er slik vi kan skille oss selv fra andre. Filosofen Hannah Arendt, som levde under totalitarismen, har sagt at hvert menneske har sitt perspektiv på verden. For hvert menneske som dør, forsvinner det et perspektiv fra verden. I dette bildet blir ingen mennesker likegyldige. Saabye Christensens store fortellinger er ikke nødvendigvis realistiske i den forstand at de minner om livene våre. Til det er skikkelsene for eventyraktige. Men de minner oss på noe viktig: Menneskets fortellinger demper følelsen av foranderlighet i en ustabil verden. De tar bort noe av tapsfølelsen i Ei tid da alt synes å være i bevegelse. Noe står tross alt fast, og dette noe, kan være fortellingen om deg selv.