Lokomotivet

Historien om jernbanen i Norge er historien om framveksten av det moderne Norge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SJELDEN

vil en bedriftshistorie være så sammenfallende med Norges historie som den nyeste på markedet: «Jernbanen i Norge 1854- 2004». Det gedigne tobindsverket, som ble gitt ut i forbindelse med markeringen av at det er gått 150 år siden åpningen av landets første jernbanestrekning, mellom Christiania og Eidsvoll, handler om selve lokomotivet i samfunnsutviklingen fra 1854 og langt inn på 1900-tallet. NSB og Jernbaneverket har da heller ikke knuslet med utgiftene til et sånt verk som skal gis i jubileumsgave til de ansatte i de to virksomhetene. Budsjettet for markeringen var på 15 millioner kroner, og det alt vesentlige har gått til å dekke utgiftene til bokverket.

«DET ER VANSKELIG

å se for seg en like rask og omfattende endring og modernisering av det norske samfunnet fra midten av 1800-tallet av uten jernbanen,» skriver Trond Bergh, i det første bindet som strekker seg fram til krigsutbruddet i 1940. Det er en nøktern formulering, nærmest et understatement.

Jernbanen var en forutsetning for moderniseringen av samfunnet. Den omformet det i hurtigtogsfart, slik den formet samfunn over hele kloden.

Overalt la jernbanen grunnlaget for økt handel. Den bandt markeder sammen og fraktet varer mellom by og land og over landegrenser. Det er ikke uten grunn at historikere veksler på å kalle siste halvdel av 1800-tallet for «jernbanens tidsalder» og «kapitalismens tidsalder». Jernbanens hovedoppgave var ikke å frakte folk, men gods: tømmer, korn og metaller fra bygda til byen, forbruksvarer, som hittil hadde vært ukjente på bygda, den andre veien. Dermed bidro jernbanen også til å utvikle forbrukssamfunnet og å spre vaner og normer og kultur.

Ved å korte ned avstander, endret den også bosettingsmønstre. Den unge nasjonen ble bokstavelig talt bundet sammen av smalsporete jernbanelinjer. Fra politikerne lød det rene samferdselsevangelium.

JERNBANEN ga også identitet. Først og fremst for alle de som arbeidet der. Det ble snart en av landet største arbeidsplasser, som også sørget for sosiale ordninger. Ifølge verkets forfattere, Trond Bergh, Jon Gullowsen og Helge Ryggvik, var jernbanen som en del av statsforvaltningen, og periodevis også en arm av sosialdemokratiet.

MEN ROLLEN

som selvstendig statsmakt kunne ikke vare evig. Fra å være et lokomotiv i moderniseringen av samfunnet, ble jernbanen hengende etter. I flere tiår har jernbanepolitikk vært en evig kamp for å få store nok investeringer til et nytt og forbedret tilbud. I samme tidsrom har luftfart, privatbilisme og tungtransport langs veiene tatt mye av trafikkveksten. Forsinkelser, ulykker og budsjettoverskridelser har preget jernbanens nyere historie. Det kan se ut som om tida og politikernes vilje har løpt fra toget. Historikerne konkluderer: «Hvis jernbanen endelig skal komme på høyden med sin egen tid, må samfunnet være villig til å satse på tog.». Vi får den første testen om en snau måned. Samferdselsminister Torild Skogsholm har lovet storsatsing på jernbanen.