London sett fra Tøyen

London-terroren fikk full mediedekning i helga, mens drap på sivile i Afghanistan ble neglisjert. Det øker fremmedgjøringen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN AFGHANSK FAMILIE sitter i tv-kroken i Oslo helga og følger verdens djevelskap. Via parabolantenna får de inn lokale tv-sendinger fra hjemtraktene, der den store nyheten er at 45 sivile afghanere i en landsby i Helmand-provinsen i det sørlige Afghanistan er blitt drept i et NATO-angrep. Så slår de over på norsk tv, der det ikke er et ord om Afghanistan, men hvor terrorangrepene i London dominerer fullstendig. Tekst tv- har en melding om de drepte sivile fra Afghanistan, det er det hele.

Nå hevder den NATO-ledede ISAF-styrken at det «bare» var ti sivile som mistet livet i dette angrepet og at saken skal undersøkes nærmere. Men det er ikke poenget. Ingen ble drept i London, men saken er likevel dødsens alvorlig.

DET ER NATURLIG at nordmenn flest har et langt nærmere forhold til Storbritannia enn til Afghanistan, Pakistan, Irak og Palestina. Vi har mye av vår kulturelle og historiske tilhørighet i den anglosaksiske verden. Mange nordmenn bor i Storbritannia, og enda flere ferierer der. Men det er også noe som kalles personekvivalens; at det går to svensker, tre briter, fire amerikanere, fem tyskere, ti spanjoler, 15 grekere, 20 palestinere, 25 tyrkere, 100 irakere, 1000 pakistanere, 2000 indere og 10 000 kinesere på én nordmann, sånn rundt regnet. Avistitler som «1000 drept, en av dem var norsk», er ikke helt uvanlig. Slik er det i de fleste land, også pakistanere, afghanere og irakere har sin egen personekvivalens. Men den er på langt nær så dominerende, i hvert fall ikke i vestlige og store internasjonale media. Og det er der dagsorden settes.

LA OSS GÅ TILBAKE til vår imaginære afghanske familie. Det er ikke rart at både far, mot, sønn og datter, blir fortvilet over at hendelsene i Afghanistan blir totalt neglisjert i norske media. I deres øyne er drapene på de sivile i Helmand-provinsen også en terroraksjon. Uka før ble ett hundre sivile drept i likende bombeaksjoner. Fly fra NATO-land slipper sine bomber mot mål der de vet – eller mener å vite – at det befinner seg opprørere fra Taliban-geriljaen. De vet også at risikoen for at det befinner seg sivile i samme område er overhengende. Er det noen forskjell på å drepe uskyldige sivile i Afghanistan og i London?

Spesielt for oss med en vestlig bakgrunn er det selvfølgelig det, ikke minst fordi terroristene rammer blindt og som oftest ikke dreper som følge av en krigshandling, men en planlagt bombeaksjon. Ofte ligger det også en mye sterkere fanatisme bak en slik terrorhandling enn et flyangrep som har som mål å stoppe en fiende. Men likevel, i voldens verden ligger det farlig nær å ha en orientalistisk tilnærming, «oss» mot «dem», de «snille» mot «de slemme og farlige».

Våre afghanske familiemedlemmer forstår godt at folk i London er skremt, men blir gjennom den norske mediedekningen og holdningene i den norske opinionen nok en gang minnet på at de er «annerledes» og ikke en del av det helnorske samfunnet. De kan gå der med sin sorg og sine bekymringer om afghanske slektninger som er skadd eller drept, men storsamfunnet bryr seg ikke særlig. De må gå til sine egne, der de finner trøst og forståelse.

KANSKJE ER OVENNEVNTE fiktive eksempel en av mange årsaker til at det går så dårlig med integreringen her i landet. Vi vil gjerne ha fargerikt fellesskap, men vi har vanskelig med å identifisere oss med folk som kommer fra steder langt unna og som har en annen kultur og kanskje en annen religion. Familien fra Afghanistan føler neppe at helgens mediedekning av bilbombene i London og den ditto manglende omtale av flybombene i Helmand som en særlig god invitasjon til å la seg innrullere i det norske samfunn, som «gode nordmenn». Og denne familien er ikke alene om å føle seg fremmedgjort, det er tusenvis av dem. Innimellom fins det også en og annen frustrert ungdom som ser med beundring på selvmordsbombere og andre typer bombemenn som tar kampen opp mot det de mener er urettferdig og forkastelig i verden. Dette spekulerer selvfølgelig terrorens bakmenn kynisk i, og derfor sørger de også for å gjøre sine terroraksjoner så spektakulære som mulig. Maksimal pressedekning øker rekrutteringspotensialet, men også avstanden mellom etniske og religiøse grupper.