Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Lønn i himmelen

Folk har en tendens til å dø nå som før og det er ikke et uvesentlig samfunnsspørsmål om den som står for begravelsen får lønna i himmelen eller av staten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET KNIRKER OG KNAKER

i den gamle statskirken, både i dens slitte bygninger og i dens slitne sjeler, som farer fra begravelse til begravelse for ei lønn som selv med kjøregodtgjørelse knapt holder til bensinforbruket mellom Østre og Vestre krematorium. Jeg har støtt på prester i full habitt og i et alvorlig hastverk fra det ene stedet til det andre. Derfor er det ikke til å undres over at det mer enn på mange tiår murres i sakristiene over den offentlige armod. Det er derimot tankevekkende at dette for alvor blir synlig under et regime som i navnet er kristeligsinnet. Fra alle kanter av landet meldes det om kutt i kirkelige stillinger og om kirkebygg som forfaller. I et brev til ordinerte prester som ikke er i prestetjeneste, skriver biskop Gunnar Stålsett dette: «Vi vil heller ikke legge skjul på at budsjettsituasjonen er slik at vi står overfor nedskjæringer av antall prestestillinger i bispedømmet.»

BREVET HAR VAKT

oppsikt fordi biskopen i avsnittet før spør om de som er prester, men i annet arbeid, kan tenke seg å jobbe gratis, for eksempel stå for fire kirkelige handlinger i året. Det er frekt og freidig gjort - også fordi han bruker det i kristne og kirkelige sammenhenger sterke ordet «utfordre». Her tales det til samvittighetene: Om offentlig lovpålagte tjenester!

Satt på spissen: Dersom Bjørn Eidsvåg, Karsten Isachsen, eller for den saks skyld Kjell Magne Bondevik sendte sitt ja til Stålsett, så ville deres private bidrag dempe konsekvensene av offentlige kutt. Bondevik ville løst sitt politiske problem og Stålsett sitt personalproblem. Det er mange av oss som vil avvikle det offentlige religionsvesenet, men ikke på denne måten. Dette er uryddig og dessuten rammer det offentlig ansatte som har like mye krav på arbeidsrettslig beskyttelse som andre. Noe ganske annet er det om kirken vil ha kontakt med alle prestene som holder til i institusjoner, næringsliv og kulturliv, fordi disse representerer erfaringer som kan komme kirken til gode. Koblingen mellom budsjettsituasjon og invitasjon, kalt frivillighet, illustrerer derimot hvordan Oslos biskop har latt seg forføre av den sittende regjerings konsekvente nedbygging av offentlige tjenester.

BISKOPENE ER

denne uka samlet for blant annet å diskutere disse spørsmålene. Et utvalg under ledelse av tidligere biskop Ola Steinholt slår fast at av omkring 3000 ordinerte prester er bare halvparten i vanlig menighetstjeneste. Årsakene til dette misforholdet er mange. Det er snakk om ei høyt utdannet gruppe som i dagens service- og tjenestesamfunn er kvalifisert til forskjellige godt betalte jobber. En kapellanstilling krever en solid porsjon idealisme (og trolig tro); ei arbeidsuke på omkring 50 timer er vanlig, rett som det er opereres det med over 60 timer i uka. Lønna er ofte ikke så mye over 300 000 kroner. I tillegg skal en ikke vandre mye i de kirkelige bakrom for å forstå at kirken ikke er noe personalpolitisk mønsterbruk. Tvert imot, det usagte og falsk fromhet fører lett til betente arbeidsforhold. Proster og biskoper er så visst ikke alltid parat til å støtte kapellanen som slites mellom tjeneste for mennesker i sorg og egen families behov for å se ham eller henne. En ny tjenesteordning kan gjøre forholdene enda verre, fordi den kan føre til at prestene må stille opp vederlagsfritt ved sykdom i andre prestegjeld.

SITUASJONEN I KIRKEN

er interessant fordi den gjør spørsmålet om statskirken mer påtrengende samtidig som forholdet mellom offentlige tjenester og frivillighet igjen er blitt aktualisert på en måte som vi faktisk må tilbake til tida før velferdsstaten for å finne maken til. Det ligger utvilsomt en stor ressurs i frivillig arbeid. Det er et gode. Men brukes frivilligheten til å dekke over politiske beslutninger, eller til å bøte på skader som er et åpenbart politisk ansvar, så er det en privatiserende uthuling av demokratiet.

Poenget er at folk har en tendens til å dø like sikkert som før og det er av betydelig samfunnsinteresse om den som står for begravelsen eller bisettelsen får sin lønn i himmelen eller av staten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media