Lønnsfrykten herjer

Ansvaret for det som nå kalles lønnsfrykt, hviler først og fremst hos dem som finner mening i ordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«LØNNSFRYKTEN DOMINERTE»

leste jeg i Finansavisen torsdag i forrige uke. Smak på ordet. Lønnsfrykt. Man skal virkelig ha et makroperspektiv på tingene, eller være bedriftseier, for å assosiere ordet «frykt» til «lønnsvekst». Tittelen henspiller på Norges Banks egen forklaring på hvorfor banken i fjor høst satte opp renta da de fleste andre mente den burde vært satt ned. Sentralbanken satte den opp fordi den fryktet fortsatt lønnsfest i 2003 på samme måte som i 2002 og fire foregående år, og ville markere hva som da ville skje. Banken ville, som den atferdsterapeut den forsøker å være, bruke renta som straff for å stramme opp partene i arbeidslivet. Resultatet ble en vanvittig styrking av krona, med utflagging, nedlegging og krise i industrien som resultat. Men da Norges Bank så tverrvendte ved juletider, etter massiv kritikk fra sjeføkonomer i fagbevegelse og banker, har den holdt stø kurs mot rentebunnen. For å stimulere oss ut av lavkonjunkturen. Så langt har det ikke virket.

FORTSATT FRYKTER

sentralbanksjefen ny lønnsfest. Svein Gjedrem har hele tida ment at det er det særnorske høye lønnsnivået som er hovedårsaken til industriens forverrede konkurranseevne. Han peker på at lønningene siden 1998 har økt langt mer enn i våre naboland i forhold til effektiviteten i økonomien. Uten Norges Banks sjokkterapi ved å øke renta i fjor, kunne det ha gått verre enn det gikk. Gjedrem mener også at arbeidsledigheten nå er på et normalt nivå. Det utløser berettiget raseri i LO, som i likhet med de fleste politiske partier mener at en arbeidsledighet på 102000 er uakseptabelt.

GJEDREM

vet at presset i arbeidsmarkedet er mindre når det er nok arbeidskraft, og at prisen på arbeidskraft går ned når tilbudet (på arbeidskraft) overstiger tilbudet (om jobb). Dermed blir lønnskravene automatisk mer moderate blant dem som har jobb. Norske arbeidstakere har alltid opptrådt ansvarlig. Særlig når de må. Men til tross for solide rentekutt og utsikter til fortsatt moderat lønnsvekst, herjer «lønnsfrykten» fortsatt blant bedriftseierne. De tør ikke stole på at rentenivået forblir lavt, og fortsetter å nedbemanne for å kutte kostnader istedenfor å ansette nye. Dermed forblir ledigheten høy, mens de fast ansatte jobber på spreng for å holde produksjonen oppe med færre kolleger. Det kalles økt produktivitet, men kan også bety lavere kvalitet og lavere sikkerhet. Først når overskuddene blir skyhøye og himmelen er skyfri (når vil den egentlig være det?), vil sjefene tore å anbefale overfor sine styrer at de skal ansette nye folk.

LØNNSFRYKTEN

hos norske sentralbanksjefer og bedriftsledere er den logiske konsekvens av økt konkurranse over landegrensene. Norske bedrifter må konkurrere med utenlandske, som har lavere lønnsnivå. Utvidelsen av EØS-området vil øke konkurransen ytterligere. Lønnsfrykten vil dominere i lang tid. Snart kommer NHOs frittalende president, Jens Ulltveit-Moe, på banen og advarer mot for høye lønnskrav foran vårens hovedoppgjør.

SAMTIDIG

er det åpenbart at formaningen om moderasjon bør ha en annen adresse enn de store organisasjonene. LO har i alle år vist ansvarlighet, og det i en slik grad at grasrota har gjort opprør ved å si nei til anbefalte oppgjør. Utdanningsorganisasjonene har som regel krevd mer enn det har vært plass til innenfor definerte rammer, fordi de i 20 år sakket etter, men har alltid måttet nøye seg med det som LO og myndighetene har bestemt. De som har sprengt rammene er Ulltveit-Moe og hans kolleger på toppnivå i næringslivet, som har unnet seg ubeskrivelige godtgjørelser. Og når det har regnet på toppene, har det dryppet kraftig også på funksjonærer i privat næringsliv (les studiekameratene til de offentlig ansatte). Det har selvsagt tirret massene, som dermed sier nei til ensidig moderasjon. Følgen av alt dette er et for høyt lønnsnivå for AS Norge. Og jo høyere lønnsnivå, jo «dyrere» blir det for en bedrift å ansette en person, utstyre ham eller henne med pensjon og redusere arbeidsledighetskøen tilsvarende. Men ansvaret for det som nå kalles lønnsfrykt, hviler først og fremst hos dem som finner mening i ordet lønnsfrykt, altså grådige næringslivsledere som hvert år går foran med et dårlig eksempel. Det kan vi ikke minne om for ofte.