Løp Rihanna, løp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Etter at sangeren Rihanna ble banket opp av kjæresten Chris Brown, fikk hele verden se resultatet på et politibilde, lekket til sladremagasinet TMZ: ansiktet er opphovnet, hun har to store kuler i panna, og munnen ser blodig ut. Forholdet mellom de to unge stjernene ble kjent i fjor høst, og etter at Brown ble tiltalt for mishandlingen i februar i år, fylte historien om paret forsidene på amerikanske aviser i uke etter uke.

Reaksjonene er verdt en studie i seg selv. «What Made Chris Snap?» var tittelen på coversaken til kjendisbladet Star i mars, som leter etter årsaker i dynamikken mellom Brown og Rihanna. Donald Trump tar på seg feministkappen, han mener at om Rihanna går tilbake til Brown, er hun en skikkelig taper som ikke fortjener mer suksess. Bill O’Reilly, i FOXs O’Reilly Show, bruker anledningen til å angripe rapmusikkens kvinnefiendtlige tekster. Og i mai fikk Rihanna sin første forside på magasinet Vibe, noe som vanligvis regnes som en stor anerkjennelse i musikkbransjen, men denne gangen hadde saken den dystre tittelen «What’s love got to do with it?»

Ikke nok med det, men det ser også ut til at politibildet av Rihanna kan føre til at Chris Brown kan gå fri. Den foreløpige høringsdatoen i saken er satt til 28. mai, og om bildet viser seg å være lekket av noen innad i politiet, regner advokaten hans med at saken blir avvist av retten.

FRA RIHANNAS HOLD sies det ingenting, men i bloggosfæren spekuleres det fortsatt heftig om hendelsen. Mens offentlige personer som Oprah, Tyra Banks og Tina Turner løfter pekefingeren og ber offeret komme seg bort fra mannen («har han slått en gang, kommer det til å skje på nytt»), er meningene blant den yngre generasjonen mer delte: Tusener av unge fordømmer angrepet, men mange forsvarer Brown og legger skylden på Rihanna for å ha kommet i veien for neven hans.

Responsen fra tenåringene er gjenstand for Jan Hoffmans New York Times-artikkel «Teenage Girls Stand by Their Man» i mars. Det har gått rykter om at Rihanna har funnet sammen igjen med Brown, noe ei tenåringsjente som er intervjuet i artikkelen, kommenterer slik: «Hun er sikkert lei seg fordi det var hennes skyld, så hun tok ham tilbake». Og venninnen hennes tilføyer: «Jeg tror ikke han kommer til å slå henne en gang til.»

Hoffman mener støtten til Rihanna forsvant da ryktene om gjenforeningen begynte å svirre. Hvorfor skulle de fordømme ham når ikke hun gjør det? Om hun tilgir ham, er ikke det det samme som å innrømme at det var hennes feil? Marcyliena Morgan, leder av Harvards hip-hop-arkiv og professor i afro-amerikanske studier, mener villigheten til å tilgi er talende for hvordan jentene lærer seg å beskytte guttene – å snakke ut om overgrep kan ødelegge framtida for gutten som gjorde det.

Tricia Rose, forfatter av boka «The Hip Hop Wars» (2008) mener én årsak til tenåringenes reaksjoner er å finne i den kommersielle hip hop-kulturen, som hun mener er blitt en «feiring av en stereotyp av en aggressiv, fysisk, ofte misogyn maskulinitet som gjerne rettferdiggjør å gripe til vold for å løse konflikter.»

MÅTEN SEKSUALITET reflekteres på i mainstream-hiphop gjør mer enn å mime unge svarte kvinners oppfatning av seg selv, mener Rose: I låtene er de enten «sisters» eller «bitches», noe som er med på å forme selvforståelsen deres. I boka argumenterer hun for at siden hip-hop er betraktet som en autentisk svart musikkform, unnskylder rapperne (og fansen) seg med at de voldsprega og kvinnefientlige låtene «bare skildrer virkeligheten som den er.» Lettbeinte reaksjoner fra andre rappere kan også virke som en legitimering av vold. Sangeren T.I., som selv har hatt trøbbel med loven, sier det slik: «Vi er stjerner, vi er underholdere, men vi er bare mennesker – alle sammen. Ikke forvent at vi skal være feilfri, for det kommer ikke til å skje.»

Dårlig behandling av kvinner er ikke et ukjent fenomen i amerikanske hip-hop- og latino-miljøer. Etter at Christopher Rios (aka Big Pun) døde, sto kona hans, Liza Rios, fram med historien om hvordan han mishandlet henne i dokumenterfilmen «Big Pun: Still not a Player» (2002), hvor man blant annet får se et klipp av Big Pun som slår henne med en pistol. Rios ble møtt av taushet fra folk i bransjen – og kritikk for å ha «vist fram skittentøyet sitt». Elizabeth Mendez Berry, som skrev om Rios i artikkelen «Love Hurts»i Vibe i 2005, sier i et nettintervju på «illdoctrine.com» at noe av det verste med overfallet på Rihanna er at så mange i ettertid vendte seg mot henne, ikke Brown, et tegn på at situasjonen for kvinner i visse miljøer ikke nødvendigvis har fått det lettere de siste femten åra.

EN UFORMELL spørreundersøkelse blant 200 ungdommer etter overfallet, foretatt av Boston Public Health Commission, viser at holdningene heller ikke har blitt bedre: «Mer enn halvparten [av tenåringene] mente at Brown, 19, og Rihanna, 21, måtte dele ansvaret for angrepet. Mer enn halvparten mente at mediene behandlet Brown urettferdig, og 46 prosent sa Rihanna var ansvarlig for hendelsen,» heter det i undersøkelsen.

Ifølge Kathryn Jean Lopez i National Review har feminismen skylda for at så mange unge tar så lett på overgrep. Ikke fordi den har oppnådd for lite, men tvertimot fordi den har gått for langt. Hun forklarer tenåringenes reaksjoner med at kvinner oppfører seg som menn: «Det er naturlig for oss å forvente at menn skal beskytte kvinner, og for kvinner å forvente en viss fysisk beskyttelse. Men i det postmoderne Amerika er disse naturlige kjønnsrollene blitt sabotert av akademikere og politisk retorikk og av en og annen moderne kvinne som blir fornærmet når en mann holder døra åpen for henne. Resultatet er full forvirring.»

En sak har Lopez rett i: Vi kan snakke oss blå om hvordan kjønn er sosialt konstruert, men det er endel naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn. Rihanna er litt over en meter og sytti centimeter, Chris Brown er 1,84 høy. De fleste kvinner er fysisk svakere og mindre enn menn, det er langt enklere for en mann å skade en kvinne alvorlig enn det motsatte, og det skjer oftere. Statistikken viser at drap begått av ektemenn, kjærester og eks-kjærester er den hyppigste dødsårsaken blant afro-amerikanske kvinner mellom 15 og 45 år - og likevel uttaler mange tenåringer at det prinsipielt ikke er verre at en gutt slår ei jente enn omvendt – og at gutten, om han blir slått først, har rett til å slå tilbake.

ER DET FEMINISMENS skyld? Isåfall skulle man tro situasjonen var bedre for kvinnene i gamle dager, noe som ikke stemmer med virkeligheten. Feminismens inntog på 60- og 70-tallet førte til en større bevissthet om at kvinner har rett til å bestemme over sin egen kropp, større rettsvern for kvinner som ble misbrukt, og viktigst av alt: At en kvinne ble sett på som like mye verdt som en mann. At unge mennesker har en svak forståelse av historiske og statistiske fakta, betyr ikke at feminismen har gått for langt, men at det trengs mer kunnskap – og gode rollemodeller som de kan lære av. Og som Elizabeth Mendez Berry poengterer: Folk preges av holdningene de vokser opp med, men at andre bruker vold mot deg, gjør det ikke automatisk greit å bruke vold tilbake. Hver enkelt er ansvarlig for sine egne handlinger.

Therese Tungen er journalist.