Løperen som bråstoppet

Navn: Hilde Hovdenak Alder: 29 Yrke: Lærer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I januar i år løp Hilde Hovdenak maraton i Houston, Texas, på 2.36 og ble nummer fem. I dag har hun problemer med å gå. Knærne er breddfulle av smerte. Hun må ta smertestillende preparater hver kveld for å kunne sove. Legene har gitt henne diagnosen leddgikt.

Hilde er en av de rundt 20000 her i landet som lider av denne snikende sykdommen. Den angriper og ødelegger ledd. Mange leddgiktpasienter lever i et kontinuerlig smertehelvete. Det spesielle med Hildes sykdom er at hun, etter å ha fått sykdommen i 1995, ble tilsynelatende frisk og kom tilbake som landets fremste kvinnelige langdistanseløper. Hun har vunnet en rekke nasjonale og internasjonale konkurranser. Hennes personlige rekorder på henholdsvis 10000 meter og maraton er 33.11 og 2.33.25.

For to år siden skrev journalist Lars Gilberg i Vårt Land en artikkel om hennes comeback under tittelen «Hildes mirakel». Sykdommen meldte seg første gang mens hun studerte i USA. Hun fikk vondt i anklene, kjeven, skuldrene og en tå. Hun trodde det skyldtes overtrening. På Revmatismesykehuset i Oslo fikk hun dommen. Hun opplevde det som utrolig tøft. Bare det å snu seg i senga om natta var en svær kamp.

Hun ble behandlet med cellegift i tablettform. Utover våren 1996 ble hun noe bedre. Snart opplevde hun et av sine største øyeblikk: For første gang etter at hun ble syk, maktet hun å gå rundt Sognsvann, en distanse på tre kilometer. - Det var stort, utrolig! Jeg smilte hele veien rundt. Var så glad og takknemlig, sier hun.

I dag er det vanskeligere å være takknemlig. Denne gangen har sykdommen konsentrert seg om knærne. Jeg vet jeg er veldig lite dårlig i forhold til mange andre leddgiktpasienter. Men det gir meg bare liten trøst, sier hun til Dagboka.

Hun er bosatt i Sigdal sammen med kjæresten Kristen Aaby, også han idrettsmann på høyt nivå. Hun underviser i kroppsøving og engelsk på Buskerud videregående skole. Hun vet ikke om sykdommen vil forsvinne i så stor grad at hun kan komme tilbake til trening og konkurranser.

- Sykdommen har gitt et annet perspektiv. Tidvis gripes jeg av frykt for at jeg skal bli så dårlig at jeg ikke makter jobben eller verre: At jeg skal bli så dårlig at jeg ikke kan greie meg sjøl.

Hun har fått flere råd om alternative behandlingsmåter enn hun har kunnet prøve. Hun er lite imponert over skolemedisinen som behandler symptomer, men ikke selve sykdommen. I øyeblikket har hun satt sin lit til en healer: - Selv om jeg i utgangspunktet ikke tror på det, gir denne kvinnelige healeren meg mer enn legene, sier hun.