Lørdag 29. juni 2002

I denne delen av verden bygger vi murer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det føles som å leve i en slags getto hvor alle de som trodde på sameksistens, har fått seg en skikkelig nedtur. Jeg tror at årsaken til dette er mangel på visjon og mot. Vanlige folk lider mens spørsmål om sikkerhet og fred blir utsatt. De føler at de blir ignorert, at ingen bryr seg om dem.

Vi styres av sinne, er jeg redd. I Israel kjenner folk seg sviktet fordi de ikke har fått sikkerhet. Mens folk i de palestinske områdene føler at de blir straffet, ydmyket og innesperret - som om de var en saueflokk.

Selv om man kan forstå dette sinnet, er det veldig vanskelig å skulle forsone seg med at det ikke finnes noen lyspunkter. Det er lett å si at det har vært portforbud i Ramallah i fire dager, men det er ikke alt. I lang tid har ikke folk kunnet gå på jobb fordi det er umulig å bevege seg fra by til by.

Ironisk nok innskrenkes palestinsk bevegelsesfrihet for å trygge israelere. Slikt får mange og kompliserte følger. For det første er det ikke de voldelige ekstremistene som straffes, men det uskyldige flertallet. For det andre står middelklassen, som tradisjonelt sett støtter fredsløsninger, i fare for å bli fullstendig utradert etter to års økonomisk katastrofe. For det tredje styrkes ekstremister på begge sider av konflikten.

Det er ikke noe poeng for meg å gå i detalj om de harde realitetene ved okkupasjon og masseavstraffelse. Men i all korthet har jeg fortalt mine israelske venner at ydmykelsen av palestinerne skaper større grobunn for selvmordsaksjonister.

Folk har mange og sterke følelser knyttet til det som skjer. Jeg er sikker på at israelerne synes det er vondt å leve i en voldelig hverdag som gjør det vanskelig for dem å se det umenneskelige i den avstraffelsen som blir påtvunget palestinerne. Men det er kanskje vanskelig å forstå at folk har levd med vannmangel i tre dager nå. Og i går, for første gang i løpet av to år med vold, så jeg min åtte år gamle sønn Ibrahim gråte, ved synet av en seks år gammel gutt som var skutt og drept i flyktningleiren Jenin. Det fikk meg til å tenke på Aristoteles' utsagn om medfølelse og frykt, men jeg klarte ikke å svare på spørsmålene hans.

Noen dager føler jeg det umulig å planlegge for framtida. Det er skremmende at 53 prosent av nasjonen mener selvmordsaksjoner er den eneste måten å drive motstandskamp på. Jeg antar tallet er et bevis på hvordan mangel på toleranse trenger oss alle inn i et hjørne.

For noen dager siden offentliggjorde ei gruppe framtredende palestinske intellektuelle et opprop hvor de tok avstand fra alle typer selvmordsaksjoner. Det ble møtt med stor oppmerksomhet og debatt. Oppropet kom som resultat av ulike diskusjonsmøter rundt omkring på Vestbredden og i Gaza, særlig i Ramallah.

Det er synd at den siste militæraksjonen og portforbudet, som berører livene til nesten to millioner mennesker på Vestbredden, vil føre til at folk ønsker å slå tilbake.

Og det finnes ingen logiske forklaringer på hvor vanskelig det er å bryte denne voldsspiralen. Om det da ikke skyldes mangel på moralsk ansvar i verden.