LOs annerledesland

SKAL VI, KAN VI OG BØR VI kjempe for at Norge holder fast ved den nordiske velferdsmodellen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det hadde vært ønskelig. Men er det mulig for et enkelt land i en globalisert økonomi å opprettholde en stor offentlig sektor med likeverdige, skattefinansierte helse-, omsorgs- og utdanningstjenester? Er det mulig i en verden hvor Göran Persson det ene øyeblikket, og Gerhard Schröder det neste, senker skattene, og hvor George W. Bush slår dem begge på flatmark? Kan Norge være en øy med tilnærmet full sysselsetting i et europahav av ledighet? Eller må vi, enten vi vil eller ei, bli som amerikanere og i større grad basere oss på at enhver er sin egen lykkes smed, for ikke å belaste næringsliv, gründere og arbeidstakere med for høye skatter. De har alle en jobb å gjøre for å holde veksttakten oppe. Næringslivet skal vinne markedsandeler i kamp med regimer som aldri har sett en arbeidsmiljølov. Gründere blir såre og flytter til Belgia hvis de ikke får det som de vil. Og arbeidstakerne vil naturligvis ha mest mulig igjen av lønna.

AMERIKANERNE HAR VUNNET den kalde krigen. Stormaktens kamp mot verdenskommunismen er vunnet i en slik grad at vi nå legger ned våre nasjonale forsvar. Russerne utgjør ikke lenger noen trussel. Verken militært eller mot våre sinn. De representerer ikke noen alternativ og truende samfunnsmodell. Det kommunistiske regime råtnet på rot. Det ble overvunnet. Nå skjer kampen ved økonomiske midler.

I mange amerikaneres øyne har Sverige, for eksempel, vært et halvkommunistisk samfunn. Ikke har det vært medlem av NATO. Sosialdemokratiske regimer har hatt makta i hele etterkrigstida. Og Folkhemmet ble bygd på knallhard inndriving av skatter og kollektive løsninger. Dessuten har svensker alltid gått i takt. De har vært mer sosialdemokratiske og regelstyrte enn oss. Kostnadene med samfunnsborgernes svulmende rettigheter ble for store ettersom konkurransen om markedsandeler internasjonalt hardnet til. De offentlige finanser var så tunge at Sverige, uten oljeformue å spe på med, nesten gikk konkurs. De måtte trimme sin velferdsstat, verdens mest sjenerøse, de måtte senke skattene, de måtte nyorientere seg i en kapitalistisk verden.

DE SISTE ÅRA har disse prosessene skutt fart. Den truende eldrebølgen legger press på de offentlige pensjonsordningene i alle europeiske land. Den nye, grenseløse teknologien og økonomien vil på litt sikt harmonisere skatte- og avgiftsnivået. NHO peker ustanselig på hva som er særnorske skatter. Investeringsavgiften er særnorsk og må bort. Formuesskatten er særnorsk og må bort. Dobbeltbeskatning på aksjeutbytte er ikke særnorsk, men konkurransehemmende, derfor må den bort. Firkantede arbeidstidsbestemmelser hindrer fleksibilitet og fordyrer kontrakter. Derfor lager vi nye arbeidstidsbestemmelser. Sysselsettingen er avhengig av at bedriftene går godt. De er avhengige av at det finnes kjøpere til bedriftenes produkter, som igjen fordrer et prisnivå, et varespekter og en behovsskaping som skaper kunder.

OPPI ALT DETTE vil LO og sjeføkonom Stein Reegård bevare den nordiske velferdsmodellen. Han vil til og med forbedre den. Har ikke LO nettopp kjempet igjennom lengre ferie? Går ikke Yngve og co. inn for 35 timers uke, og på litt sikt sekstimersdagen? LO-ledelsen mener at valg av skattenivå er et nasjonalt politisk valg og at det er rom for et slikt valg. Det er tappert og offensivt. Men er det realistisk? Da må den nordiske arbeiderbevegelse dokumentere og vinne forståelse for at gode velferdsordninger er konkurransefremmende i en kapitalistisk verden. Da må kostnadene ved våre skatte- og trygdeutgifter bli ansett som billigere enn amerikanernes kostnader med fattigdom, konflikter og kriminalitet. Da må den kollektive fornuft, verdien av likeverd og solidaritet, sige inn i ledelsen i verdens 200 største multinasjonale konserner. Da må de fleste innbyggerne i den globale landsbyen se sammenhenger de færreste ser i dag.

DET ER IKKE noe lite prosjekt de legger opp til på LO-kongressen i mai.