Løs kanon på dekk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Arbeiderpartiets landsstyremøte denne uka må ha vært en av de merkeligste begivenhetene i partiets historie. Når den valgte partilederen drar på pensjonistmøte i Lier i stedet for å stille på den avsluttende pressekonferansen, viser det med all tydelighet hvilken absurd situasjon partiet er i. Det som skulle og burde vært et samlingsmøte etter intern oppvask etter et dramatisk valgnederlag, ble i stedet et møte partiets tillitsmenn helst skulle vært foruten. Her ble ingen stridsøks begravd. Tvert imot ble det gått nye runder med voldsomme utfall mot egne folk. Til overmål ble de framført av partiets leder.
  • Det er vanskelig å forstå hvilken hensikt Thorbjørn Jagland hadde med sine nye anklager om ukultur og behovet for å stikke hull på verkebyller. Det blir enda mer ubegripelig fordi hans adressater verken ble navngitt eller nærmere identifisert. Da blir oppgjøret en verkebyll i seg selv. Det må partiet nå slite med til landsmøtet om knappe tre måneder. Og ingen vet om Jagland da vil gjenta sine anklager. I stedet for å være en samlende partileder som legger forholdene best mulig til rette for sin etterfølger, er han nå blitt en løs kanon på dekk. Jagland kunne sørget for å gi seg selv et bedre ettermæle. Det hadde han faktisk fortjent.
  • Men det er også vanskelig å forstå innholdet i anklagene. Det mest konkrete eksempelet på det han kaller ukultur, er den pågående nestlederdebatten. Men det er en helt regulær kamp om et viktig politisk verv, og en slik debatt er vanlig i alle andre partier. Når så mange kandidater har meldt seg på i denne kampen, burde partiet være glad for det. Høyre overlevde en situasjon da ingen ville bli partileder. Det er ubegripelig at Arbeiderpartiet får store vansker når en håndfull vel kvalifiserte kandidater vil bli nestleder.
  • Men Jagland peker ufrivillig på at Arbeiderpartiet fortsatt sliter med sin åpenhet. Partiet har ingen tradisjon med å løse interne problemer på vanlig demokratisk måte i full åpenhet. I stedet er det blitt en løsning etter at «noen har snakket sammen», som det het i Gerhardsens dager. Men det kan umulig være slike tilstander Jagland ønsker seg tilbake til. Selv Arbeiderpartiet må venne seg til åpenheten som nå gjør seg gjeldende på alle andre områder i samfunnet. Det går ingen vei tilbake til de lukkede rom på Youngstorget.