LOs politiske sprengkraft

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hovedkritikken mot de tette båndene mellom Ap og LO går på de korporative tendensene som delvis står i motstrid til parlamentariske demokratiers idealer. Det er folket gjennom valg som skal etablere institusjonene som styrer landet, ikke mektige interesseorganisasjoner. Men LO har med sitt 110 år lange samarbeid med Ap blitt en viktigere politisk maktfaktor enn mange politiske partier. LOs representanter i Ap’s sentralstyre har flere lojaliteter, medlemmenes, partiets, samfunnets. Men lojaliteten til medlemmene er viktigst. Arbeiderpartiet har også flere lojaliteter, partimedlemmenes, velgernes, LO-medlemmenes og samfunnets. Mye av Ap’s styrke hviler på støtten fra fagbevegelsen. Den utgjør et eget indre apparat, et organ i Ap’s kropp. Den utgjør også en hær som kan mobiliseres, som både gir politisk demonstrasjonsmakt og indirekte en reservearmé av velgere. Som LO-leder Roar Flåthen sa i sin åpningstale til kongressen i går: LO har flere medlemmer (867 000) enn Ap har velgere, flere tillitsvalgte (40 000) enn de fleste norske partier har medlemmer. Og kongressvedtak er blitt realiteter få år etter at de er fattet. AFP, etter- og videreutdanningsreform, full lønn under sykdom, 5. ferieuke.

Men å se på LO som utelukkende en maktfaktor for venstresida i norsk politikk, blir feil. LO presser regjeringen til høyre i næringslivspolitikken. LO oppleves av mange som en bremsekloss i likestillingspolitikken. LO legitimerer og støtter gjennomføringen av den nye pensjonsreformen. Høyres Jan Tore Sanner uttrykte seinest i Politisk kvarter i går at LO og Høyre hadde flere sammenfallende syn i næringslivspolitikken. Også i klima og energipolitikken er LO nokså høyrelent. Mange av LOs medlemmer

er Frp-sympatisører. De store forbundene med medlemmer

i industrien og i privat tjenesteyting har tett samarbeid med arbeidsgiversida i sine respektive sektorer og kommer ofte i konflikt med LO-medlemmer i offentlig sektor. Vi husker det rørende vennskapet mellom tidligere leder av Fellesforbundet, Kjell Bjørndalen, og lederen i NHO-foreningen Teknologiske bedrifters landsforening, Karl Nysterud.

Det tette forholdet er videreført gjennom nåværende leder for «gutta på gølvet» Arve Bakke og Norsk Industris Stein Lier Hansen, for øvrig tidligere statssekretær for Ap i Miljøverndepartementet. Forholdet til kapitalisten og industribyggeren Kjell Inge Røkke er illustrerende. I Aker er symbiosen mellom kapital og arbeidsplasser blitt et symbol for den norske modellen.

Samtidig er det sterke krefter

i LO som presser regjeringen mot venstre. I mange spørsmål har SV en alliert i LO når konfliktlinja går mellom høyre- og venstresosialdemokratiet. Fagforbundet, LOs største forbund, med 305 000 medlemmer og Jan Davidsen som mektig leder, dikterer mangt og mye både innad i LO og i Ap.

Det var hans medlemmer og tillitsvalgte som sørget for at LO stemte nei til EU i 1994 og forhindret at LO under Yngve Hågensens ledelse støttet regjeringen og EU-tilhengerne. Davidsens tropper var også sentrale da Gerd-Liv Valla først ble valgt til nestleder i 1997 og deretter til leder i 2001. Også Fellesorganisasjonen for vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger er en venstrekraft i LO. Det samme er Transportarbeiderforbundet med SV-eren Per Østvold som leder. Gjennomgående har også fagbevegelsen vært en tumleplass for gamle marxist-leninister som har fortsatt sin kamp for arbeidsfolks interesser etter at revolusjonen ble oppgitt som prosjekt.

Men det er det trauste, moderate høyresosialdemokratiske LO, med en rimelig fornøyd arbeidstaker under markedsøkonomiens regime, som utgjør tyngden i LO. Nå representert ved den 1,96 meter høye og atskillig kilo tunge LO-leder Roar Flåthen. Han er inkarnasjonen av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet.

Han står trygt og tungt plassert i sentrum av den store bevegelsen. Med ham blir det ingen revolusjon. Med ham går det heller ikke galt. Med ham forskyves ikke maktforholdene i LO, i Ap og dermed heller ikke i Norge. Med Gerd-Liv Valla var det annerledes. Hun utfordret den bestående maktstruktur på en helt annen måte enn Flåthen. Konflikten med Ingunn Yssen ble derfor en kjærkommen anledning for dem som var uenig med henne til å gjenerobre truede posisjoner. Det var selvsagt ingen konspirasjon. Men konflikten blottla LOs indre spenninger og vi så konturene av et Balkan. Det alvorligste ved Valla-Yssen-saken var at LO kunne sprekke, det samme ville grunnlaget for den sosialdemokratiske orden gjøre. Saken fikk sin løsning. I går fikk Gerd-Liv Valla kongressens takk for sine bidrag. Nå hviler Flåthen og Jens Stoltenberg tungt på lokket som sikrer harmoni i fagbevegelsen.