LOs svik mot dykkerne

- LO og Arbeiderpartiet var avhengige avdykkerne for å redde arbeidsplasser. Det var ikke teknisk mulig å gjennomføre slik ilandføring uten å skade dykkere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKAL EN FORSTÅ DEN lunkne holdningen til LO og Arbeiderpartiet til å ta dykkerens kamp for en sikker arbeidsplass alvorlig, må en gå tilbake til 1960-tallet. De var avhengige av dykkerne for å redde arbeidsplasser, etter lang tid med feilslått høyrisikopolitikk som gjorde Norge til verden største uavhengige transportør av olje.

Norsk verftsindustri og norske redere satset på 60-tallet tungt på bli blant de store innen internasjonal sjøtransport av oljeprodukter. Verftsindustrien og rederene var tett sammenvevd både gjennom kunde/leverandør-forhold og ved at rederne var store eiere i verftene. Aker var for eksempel eid av Fred. Olsen Gruppen.

MYNDIGHETENE OG fagforeningene var også sterkt involvert. Verftsindustrien mottok meget store subsidier, og arbeidsplassene ble nærmest holdt i live ved hjelp av statlige garantier og overføringer. Norske banker var også sterkt involvert som långivere og tilretteleggere av finansiering.

Det var derfor hele den norske økonomien som ble lagt i potten i satsningen på å være stor i internasjonal oljetransport. Det var overkapasitet innen internasjonal skipsbygging allerede sent på 60-tallet og tidlig på 70- tallet. Kraftig vekst i behovet for transporttjenester gjorde imidlertid at overkapasiteten ikke var særlig synlig. Vekst i oljeforbruk og økt behov for transporttjenester og nye skip, spiste raskt opp overkapasiteten i skipsbyggingsindustrien.

DETTE ENDRET SEG dramatisk med krisen i Midt-Østen i 1973/ 1974 etter Yom Kippur-konflikten. Krisen medførte arabisk oljeboikott av vesten. Behovet for nye skip og skipstransport av olje falt umiddelbart.

Skip gikk i opplag og kansellering av nybygg kom på løpende bånd. Reksten holdt på å gå konkurs. Akers Stord Verft hadde en strategi på bygging av supertankere og mistet kunder, kontrakter og det økonomise fotfestet.

Krisen var så dramatisk og omfattende at både britisk og norsk finansvesen var truet av totalt kaos. Burmah Oil, Storbritannias nest største oljeselskap, som også hadde en nøkkelrolle i utviklingen av oljeressursene på britisk sokkel i Nordsjøen, holdt på å konkurs. De hadde inngått leiekontrakter på skip som de ikke klarte å oppfylle. Det ble laget finansielle kriseløsninger med tidsvindu på 3 år.

Innen utgangen av 1977 regnet en med at behovene for transporttjenester ville ha tatt seg opp igjen, og at dette ville redde både redere og verft. Det ble imidlertid klart allerede i 1976 at denne forutsetningen ikke holdt. Nye kriseløsninger måtte finnes. Løsningene skulle finnes inn olje- og gassindustrien som hadde store behov og som var i kraftig vekst.

HAR KOSTET MER ENN PENGER: Skip laster olje fra en lastebøye på Statfjord A-plattformen i Nordsjøen. Oljeeventyret har kostet mange dykkere helsa. Foto: Arkivfoto Henrik Laurvik / SCANPIX NORDSJØEN
HAR KOSTET MER ENN PENGER: Skip laster olje fra en lastebøye på Statfjord A-plattformen i Nordsjøen. Oljeeventyret har kostet mange dykkere helsa. Foto: Arkivfoto Henrik Laurvik / SCANPIX NORDSJØEN Vis mer

VERFTSINDUSTRIEN MÅTTE likevel regne med en kraftig nedbygging. Det ble forventet av mellom 50 og 60 prosent av arbeidsplassene innen nybygging måtte bort i 1977/1978.

Krisen i rederinæringen fikk alvorlige konsekvenser for hele den norske økonomien. Rederne skulle ha en nøkkelrolle i utviklingen av norsk petroleumsindustri, men krisen hadde spist opp store deler av deres egenkapital og dermed deres muligheter til å investere.

En måtte sette sin lit til utenlandske selskaper og deres villighet til å investere i norsk olje og petroleumsindustri. Teknologi måtte også komme fra utlandet og spesielt amerikanske selskaper. Og dykkerne måtte sørge for at nødvendig utstyr kom på plass.

FOR LO BLE ilandføring til Norge av de norske olje- og gassressursene dessuten svært viktig, da det både ville gi arbeidsplasser og medføre utvikling av ny norsk industri.

Det var bare ett problem: Det var ikke teknisk mulig å gjennomføre slik ilandføring uten å skade dykkere. Skulle en frakte olje og gass til Norge i rør måtte Norskerenna passeres med store dyp og lange avstander. På britisk sektor hadde de ikke disse tekniske problemene på grunn av langt grunnere vanndyp og kortere avstander.

Det naturlige ville være at en i forbindelse med utvikling av norske olje- og gassfelt koblet seg på rørledninger på britisk sektor. Men slik ble det ikke da Statfjord skulle utvikles.

Ilandføring til Norge og nye arbeidsplasser i norsk industri skulle gjennomføres koste hva det koste ville. En rørledning til Norge kostet mellom 10 og 15 ganger mer enn å koble seg på det britiske rørledningsnettet, og var det største industriprosjektet i Norge noensinne.

Arne Jentoft, som var NOPEF/ IndustriEnergi sin tillitsmann blant dykkerne, har oppsummert det slik:


«Du blir ingen populær mann av å starte fagforening i oljebransjen, men vi hadde både amerikanske og engelske dykkere som var med og støttet oppropet som var foranledningen til at jeg kunne reise inn til NOPEF og melde dykkerne kollektivt inn i [i LO] 1977.
 
Jeg og de andre dykkertillitsvalgte jobbet både sent og tidlig vi, med å påpeke lovbrudd og avtalebrudd i arbeidsforholdene våre, og jeg har aldri helt kunnet godta den likegyldige holdningen som både LO og Arbeiderpartiet har møtt innspillene våre med. Det har aldri vakt den stormen vi i hvert fall i begynnelsen trodde det skulle vekke, og etter hvert har jeg innsett at verken LO eller partiet jeg har stemt på er spesielt interessert i å bedre forholdene.»

DYKKERNE BLE IKKE omfattet av LO og Arbeiderpartiets viktigste arbeidsreform på 1970-tallet, arbeidsmiljøloven. Dette var den gruppen arbeidstakere som trengte loven mest. Det har vært linja i LO at olja skulle opp, og om det skulle koste noen dykkere helsa så fikk det heller være sånn.