Løsere sikring

Mens fallskjermer blir stadig mer vanlig i det private næringsliv, gjennomhulles de nå i staten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG KJENNER en mann på noenogfemti som i fjor ble offer for det omdøpte Luftfartsverkets omstilling. Avinor hadde behov for å kvitte seg med flere hundre medarbeidere. Der gjaldt ingen nåde, bare gjeldende bestemmelser. Det ble «redningen» for min gamle venn. Som ansatt i statens tjeneste i nesten 20 år, hadde han krav på ventelønn. Han mistet sin arbeidsplass og sitt arbeidsmiljø. Han kan neppe bruke sin møysommelig ervervede og opparbeidede, men spesielle, kompetanse så mange andre steder. Men han fikk med seg en økonomisk kompensasjon på størrelse med en førtidspensjon, som han og familien kan leve av mens han ser om det er mulig for en senior å få seg annen jobb.

DET ER SLIKE situasjoner toppledere i næringslivet ser for seg når de forhandler om sine egne betingelser før de tar jobben. De må ha til salt i maten dersom jobben skulle ryke. Som regel synes vi disse fallskjermene er for svære. Men vi kan forstå logikken. Spesielt når moderniseringsminister Morten Andreas Meyer nå vil fjerne minifallskjermene til statstjenestemenn. De er nemlig litt bedre enn det som er gjengs i det øvrige arbeidsliv. De er så gode, mener Meyer, at de frister til slaraffenliv framfor aktiv jobbsøkning i arbeidslivet. Og de er blitt så mange de siste 10 åra. I 1993 var det om lag 300 som hevet ventelønn. I 2004 var det 3300. Høyst forklarlig når vi vet at det i samme tidsrom har foregått en historisk omstilling av statlige virksomheter. Noen få tusen har faktisk hatt behov for å trekke i utløsersnora for å opprettholde sitt nøkterne utkomme. Og sin verdighet.

HELT SIDEN 1918 har statstjenestemenn hatt sine arbeidsbetingelser regulert i en særskilt lov, tjenestemannsloven. De har utøvd sin funksjon på vegne av staten. Deres formål har vært et annet enn å skaffe sin arbeidsgiver størst mulig fortjeneste. De har forvaltet landets ressurser, krevde inn skatter, håndhevet landets lover, rykket ut når farer har truet, sørget for at vi har kunnet sove noenlunde trygt. Landet har hatt forsvar og politivesen, departementer, direktorater, domstoler, tilsyn og verk, helsevesen og skoleverk, som har sørget for at samfunnet har bygd på orden og rettferdighet.

MENNESKENE i disse stillingene, som til sammen utgjør myndighetene, har aldri tjent fett. De har aldri vært lønnsledende og heller ikke blitt populære gjennom sin maktutøvelse. De har hatt bruk for sitt særskilte stillingsvern, sin ventelønn, sin medinnflytelse ved ansettelser for å sikre at de best kvalifiserte får jobben, god sikkerhet mot usaklige oppsigelser og som kjent en god tjenestepensjon.

NÅ VIL regjeringen og moderniseringsminister Morten Andreas Meyer fjerne særbestemmelsene og erstatte dem med de regler som gjelder i det øvrige arbeidsliv. Han fjerner lovfestede rettigheter, men blir neppe mer rundhåndet under lønnsforhandlingene av den grunn. Kontrakten er brutt.