Løsning for Norge

Men vil den bety at Norge i framtida stort sett blir henvist til å godta den forsvars- og sikkerhetspolitikken som vedtas i EU og NATO, uten reell mulighet til å påvirke prosessen? Det er problemet som regjeringen Bondevik tumler med ved siden av høstens dragkamp om statsbudsjettet. I Utenriksdepartementet prøver de å finne løsninger på tilsynelatende uløselige problemer. Risikoen er at Norge havner helt på sidelinjen, med mindre innflytelse i spørsmål om krig og fred enn både Polen, Tsjekkia og Ungarn. Ja, og Tyrkia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle disse landene er nå medlemmer av NATO. Polen, Tsjekkia og Ungarn er også kandidater til medlemskap i EU og er i gang med den forberedende forhandlingsprosessen. I denne fasen får de gradvis bedre og bedre adgang til beslutningsprosessen i EU. EUs holdning til Tyrkia er kraftig myket opp etter jordskjelvet. Mens det før ble framstilt som et problem å gi Norge tilgang i EU fordi Tyrkia måtte få det samme, er holdningen nå at Tyrkias ønske om å komme inn i EU gir landet en bedre posisjon enn Norge som har valgt å stå utenfor.

  • Norges problem er at avgjørende spørsmål om militære aksjoner og valg av politisk linje i framtida blir gjennomdrøftet og avgjort både i USA og i EU før saken kommer til behandling i NATO. Hvis den i det hele tatt kommer dit. Bondevik-regjeringen forsøker i høst å finne ut hva som er politisk mulig å få til i forhold til EU-systemet, og hva som er politisk ønskelig for en nei-regjering som også må ta hensyn til at den overvåkes med falkeblikk av et EU-vennlig stortingsflertall. Både Høyre og Arbeiderpartiet er alarmert av utviklingen innenfor EU, som ikke har gått Norges vei siden NATOs toppmøte i Washington. Det møtet applauderte at de europeiske NATO-landene skulle arbeide videre med å utvikle en såkalt europeisk utenriks- og sikkerhetspolitisk identitet. Men utviklingen ble vanskelig for utenforlandet Norge da EUs toppmøte i Köln beveget seg mye raskere enn ventet i retning av å opprette EU-institusjoner på områder som tidligere ble behandlet i NATO.
  • I går gikk NATOs generalsekretær Javier Solana av for å bli Mr. Europa med ansvar for blant annet sikkerhetspolitikk og militære spørsmål i EU. Så har du noe å spørre Europa om når det gjelder forsvars- eller sikkerhetspolitikk, kan du fra i dag av ringe til Solana. Han tar nå telefonen på det nummeret Henry Kissinger etterlyste for et kvart århundre siden. Det ser ut til at EU vil opprette en utenrikspolitisk komité og en forsvarskomité som skal rapportere til Solana. Det vil i tilfelle formelt kreve endringer i traktatgrunnlaget, og kommer til å ta tid. Men Norge kan ikke slå seg til ro med dette fordi den reelle beslutningsprosessen kan bli etablert lenge før disse institusjonene er formelt på plass. Solana forsikrer at EU ønsker å «finne opp» en løsning for Norge. Men ingen har i dag et godt bilde av hvordan en slik løsning kan se ut.
  • Da EU-debatten raste i Norge foran folkeavstemningen i 1994, og noen bekymret seg for mulighetene for en slik utvikling som nå finner sted, erklærte Anne Enger Lahnstein at alle sikkerhetspolitiske spørsmål av betydning for Norge fortsatt kom til å bli avgjort i NATO der Norge er fullt medlem. Utviklingen er i ferd med å løpe fra den virkelighetsbeskrivelsen. Etter krigen mot Jugoslavia er det kommet i gang en utvikling som kan føre til at viktige militære og sikkerhetspolitiske beslutninger i Europa ikke engang kommer opp i NATO. Særlig Frankrike har gjort seg til talsmann for å gi EUs organer egne militære styrker og operativt ansvar for militære aksjoner i Europa og nærområdene. Krigen i Kosovo ble ført med amerikanske styrker, og har gitt støtet til at de militære styrkene i landene i Europa nå blir bedre samordnet og får utstyr som skal produseres i samarbeid mellom EU-landene.
  • Forhandlingene mellom Norge og EU om Schengen-avtalen viste at EU har mye velvilje overfor Norge, slik Solana også nå forsikrer om. Men de viste også at det går en grense som utenforlandet ikke slipper over, ved EUs besluttende organer.