Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

«Løsningen er islam»

Politisk islam etablerer seg som kraft i Irak. Det kan bety trøbbel for dem som skal «stabilisere» landet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE DUKKER

opp på stadig flere vegger i Irak om dagen, de nye slagordene. Høyest i kurs står to arabiske stavelser med grønn skrift: «Løsningen er islam». Ikke noe sted står det skrevet at løsningen er USA, NATO eller for den saks skyld FN. Moskeene og de religiøse lederne fyller maktvakuumet etter Saddams fall. I et land i politisk kaos representerer religionen trygghet og kontinuitet, ikke minst for Iraks fattige sjiamajoritet. Men det er en trygghet som ikke omfatter USAs okkupasjonssoldater eller skrivebordsideologene i Washington.

Å VINNE

freden etter Saddam er en oppgave av uforutsigbare dimensjoner, og noe helt annet enn å vinne felttoget. Derfor er da også president Bushs behov for en koalisjon av villige langt mer påtrengende i denne fasen av krigen. USA har kjørt så hardt mot FN at det er politisk umulig for Bush å vende seg til FN for å få hjelp. I stedet vil amerikanerne ha med NATO, og i NATO ivrer mange etter å lege alliansens sår i kjølvannet av krigen. Mye kan derfor tyde på at NATO-soldater ender opp med stabiliseringsoppdrag i Irak.

Men det er et minefelt av historiske dimensjoner som også norske NATO-soldater kan havne uti, og oppdraget kan bli langt farligere enn hva en norsk birolle i angrepsstyrken ville vært. I NATO-hovedstedene brukes det nå energi på å snekre internasjonal legitimitet for en stabilitetsstyrke. Det avgjørende er hvordan irakere vil se på utenlandske soldater på irakisk jord i dagene, ukene og månedene som kommer. Og det spørsmålet avgjøres ikke av en bestilt forespørsel om hjelp fra en provisorisk regjering. Langt viktigere er budskapene som nå spres fra irakiske moskeer. For islam er i ferd med å etablere seg som det nye Iraks politiske kraft, spesielt blant Iraks sjiamuslimer i sør.

SJIAENE ER

Iraks flertallsbefolkning, de største oljereservene ligger i sjiaenes områder, men sjiaene representeres ikke av en leder eller et religiøst råd. Det er flere og konkurrerende krefter i spill. De radikale grupperingene har allerede gått langt i sine advarsler til okkupasjonsmakten. Noen har truet med aksjoner dersom USA ikke er ute av Irak innen tre måneder, andre har utstedt fatwaer for å hindre amerikansk innflytelse. De moderate, blant annet presteskapet (Hawza) i sjiaenes hellige by Najaf, boikotter den amerikanske prokonsulen i Bagdad, general Jay Garner. De representantene som USA tidlig i krigen fløy inn fra eksil for å spille en rolle i oppbyggingen av et nytt Irak, er allerede diskreditert.

Den pensjonerte amerikanske generalen i Bagdad har avfeid de religiøse kritikerne som en minoritet uten bred støtte i Irak. På en måte har Garner rett. Irakere er blant Midtøstens mest sekulære befolkninger. Det gjelder både landets sjia- og sunnimuslimer. Men Garner og hans overordnede i Washington gjør en alvorlig feil hvis de avfeier islams politiske kraft i dagens Irak. Saddam Hussein klarte gjennom undertrykking, samt subsidiering av en stor middelklasse, å stenge religionen ute fra politikken. Men nå er lokket tatt av den irakiske trykkokeren, og islam som politisk alternativ spretter ut i Irak som det skjedde i andre arabiske land for en generasjon siden. Og det skjer i en situasjon med kaos og utrygghet, der Saddams terrorregime har diskreditert landets sekulære politiske tradisjonen, og med en frigjort sjiamajoritet anført av religiøse ledere som endelig har utsikter til politisk makt. I sum er det en høyeksplosiv cocktail.

FØR BONDEVIK

bestemmer seg for om nordmenn skal sendes til Irak, kan han lese historien om hvordan det gikk forrige gang det ble snekret internasjonal legitimitet til en flernasjonal fredsstyrke i Midtøsten. Det var etter Israels invasjon av Libanon. Det var også den gangen politisk umulig å bruke FN til å stabilisere situasjonen. USA, Frankrike og Italia sendte en multinasjonal styrke isteden. Den store sjiabefolkningen i Sør-Libanon hadde få sett som et problem før denne styrken gikk i land. Mange sjiaer hadde hilst Israels utkastelse av PLO velkommen. Men ett år seinere var alt snudd på hodet. 230 amerikanske soldater og 53 franske døde etter de første selvmordsangrepene fra radikale sjiagrupperinger. Fredsstyrken var stemplet som okkupanter.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media