Lov mot diktatur

Det har vært mange dårlige nyheter for tyranner, diktatorer og andre forbrytere mot menneskeheten i år. Og 50 år etter FNs menneskerettighetserklæring og 48 etter den europeiske, er også Norge, som sinken i Europa-klassen, rede til å gjøre menneskerettighetene til norsk lov.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en sammenheng mellom den positive utviklingen for menneskerettighetene og globaliseringen. Nasjonsgrenser, som siden fredsslutningen etter 30-årskrigen i 1648 har vært betraktet som ukrenkelige, gir plutselig ikke vern for notoriske forbrytere mot menneskeheten. Grensene er ikke lenger en pallisade mot det internasjonale samfunns innsynsrett. Individet er i ferd med å bli et internasjonalt rettssubjekt, beskyttet av traktater og erklæringer. Ikke minst er dette kommet til uttrykk i de sørøstasiatiske landene som inntil krisen kom, var i ferd med å ta spranget fra u-land til utviklete land. Prisen for å være med i det gode selskap har vært at de også ryddet fengslene for politiske fanger. De har i praksis måttet vise at de var villige til å etterleve menneskerettighetserklæringene.

  • Slik sett går den fornyede og styrkede interessen for menneskerettighetene og den nyliberale vending i den økonomiske politikken i takt. Menneskerettighetene hviler på et moralsk imperativ som tar utgangspunkt i forestillingen om individets ukrenkelighet, mens den økonomiske liberalisme tar utgangspunkt i individets frihet på et marked. Det er betegnende at menneskerettighetene har hatt stor framgang nettopp i det første tiåret etter at Muren falt og de kollektivistiske ideologiene som hadde hegemoni i Øst-Europa, var plassert på historiens skraphaug.
  • Men også i Vest-Europa og ikke minst her i landet har det vært en sterk juridisk og forvaltningsmessig tradisjon som har gitt statens interesser forrang for individets. Dette må være forklaringen på at det gikk ni år fra den daværende regjeringen i 1989 vedtok å nedsette et utvalg til å utrede hvordan menneskerettighetene kunne styrkes i norsk rett til regjeringen fremmet en proposisjon. Nå skal Stortinget behandle forslaget, og det er all grunn til å tro at det vil samle seg om en enstemmig beslutning. Det er ikke de folkevalgte, men deler av forvaltningen som har strittet imot, fordi de så konvensjonene som en trussel mot deres ivaretakelse av statens tarv. Men som høyesterettsjustitiarius Carsten Smith sa på et seminar nylig: «Målet vårt er å gjøre Norge til et bedre sted å bo i, mens konvensjonene skal gjøre verden til et bedre sted.»
  • Det er naturligvis et hav av forskjell på bestrebelsene på å gjøre menneskerettighetene respektert internasjonalt og å gjøre dem til lov i vårt land. Hos oss ble de grunnleggende rettighetene fra den franske revolusjonen nedfelt allerede i 1814-grunnloven, og nyere politiske og sosiale rettigheter er kjempet fram gjennom en fredelig utvikling. Det er ingen tvil om at det for menneskeheten er langt viktigere at Augusto Pinochet nå er i arrest i London og under intens beleiring fra aktivistiske dommere i mange land. Det er også vesentlig at Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika har avsluttet sitt arbeid slik at det kan vurderes kjølig og rasjonelt: Striden i ettertid har der som i Sør-Amerika etter dikaturet vist at oppgjøret etter forbryterske regimer antakelig er mest vellykt der de har tatt et rettslig oppgjør, som i Norge etter krigen. Derfor er det helt sentralt i utviklingen mot et rettslig vern av individet at det internasjonale samfunn har besluttet å opprette en permanent internasjonal domstol til å dømme forbrytelser mot internasjonal lov.
  • I Norge vil reformen som nå er til behandling, først og fremst få symbolsk betydning. Men Høyesterett har ved flere iøynefallende dommer de seinere år vist at domstolen er splittet i synet på i hvilken grad rettighetene skal ha gjennomslagskraft i forhold til norsk lov. Ofte synes høyesterettsjustitiarius Carsten Smith å være en nokså ensom svale mot en bastant rettsrealistisk tradisjon. I dette perspektivet kan det være fristende å foreslå dette som gave til det norske folk ved 50-årsmarkeringen for FNs erklæring nå i desember: Stortinget bør opprette et etterutdanningsfond for dommere, som de kan søke for å studere menneskerettighetene. Det trengs både mot og intellektuell uavhengighet hos dommere som skal ta menneskerettighetene på alvor, når dagspolitikkens krav henger tungt over rettsbygningen.