Lov og rett i Oslo

Virkeligheten overgår det meste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ELLEN HOLAGER ANDENÆS svinger seg som den reneste ridder i Oslo tinghus om dagen. Den svartkledde stramme kvinnen er som kjent finansmann Kjell Inge Røkkes bolde forsvarer i den meget omtalte båtsertifikatsaken. Hver morgen bringer hun sin klient til torgs, og den erfarne juristen har pondus til å skremme vannet av både pressefolk og paragrafryttere.

Advokaten med det justunge navn Andenæs tar sin oppgave så seriøst at hun naturligvis kan skilte med et nyervervet båtsertifikat i veska. Det er jommen ikke bare journalister som undersøker sakene nøye. Selv den hyperaktive advokatkollega John Christian Elden så ut til bli dyktig imponert over det fine beviset i blått med gullskrift.

«ALLY McBEAL» etterfulgte «Lov og Rett i LA». I begge seriene svingte hovedpersonen seg fram i beste sendetid og ga allmuen et innblikk i hvor heftig det kunne være på advokatkontorer. De grå rottene fikk sitt gjennombrudd. Her var det kjærlighet og drama på høyt og lavt nivå. Menneskene bak de svarte kapper og grå dresser eller drakter hadde riktig så mange problemstillinger å forholde seg til som ingen hadde tenkt på før det ble godt fjernsyn.

De sprell en kan foreta seg med loven i handa åpenbarte seg derfor for et mildt sagt mottakelig publikum. Det hele var nok også temmelig genialt sett fra en tv-produsents synspunkt. Her fikk vi en ny sjanger som ga mer enn den ensomme detektiv på jobb i felten. Hovedkarakterene sto staute som paragrafer, mens de ustabile skjebner ble byttet ut i hver episode.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DETTE VAR riktignok for rundt et tiår siden. Før realityfjernsynet ga oss moderne helter som Gry Jannicke Jarlum. Sist sett da hun realiserte seg selv gjennom et slags Kjendis-Robinson alle trodde var historie før det kom på skjermen.

Nå er virkeligheten et tilsynelatende evig surr. Hovedkarakterene på fjernsyn er stort sett nevrotiske, ganske ustabile, har lite sex og shopper mye. De blir uansett helter. Om de er tv-helter og/eller virkelige helter er ikke godt å si i ei tid da skillet er i ferd med å viskes ut.

DET ER DA det er godt å se Ellen Holager Andenæs minne oss om at virkeligheten tross alt er morsomst.

I norske rettssaler får vi med jevne mellomrom servert historier ingen dramatikere har våget sin troverdighet for å skape.

Episoder som «Skipper med dysleksi» og «Skipsreder med usynlighetsdrakt» er noen av disse.

Alle får sitt til slutt. Ellen står klar neste runde.

Kanskje blir det noe med Munch.