Løve og skinnfell

Lobbyister bryr seg minst om politikk og mest om resultater. For tida oppnår de resultatene i Stortinget. Ifølge stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl «renner de dørene ned». Noen av problemene ved vår lange rekke av mindretallsregjeringer har kulminert under Bondevik. Hans regjering er det aktuelle stadium i en lang utvikling som er med på å aktualisere debatten om Grunnloven.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I midten av mars samler stortingspresidenten til seminar om den høytidelige konstitusjonen, selveste dokumentet fra Eidsvoll og 1814. Det er den vi flagger for 17. mai, men aldri leser. Den som prøver, bør være jurist eller statsviter med godt kjennskap til Norge for å skjønne at vi på tross av det som faktisk står i Grunnloven, har et politisk system med partier og parlamentarisme. Men Grunnloven etablerer at det er folket som styrer og at folkets makt skal fordeles. I den «bondevikske parlamentarisme» som vi har akkurat nå, er maktfordelingen i det norske politiske systemet muligens litt ute av balanse, selv om regjeringen langt fra er den svakeste vi har hatt.

  • Norge er blitt styrt av mindretallsregjeringer i store deler av perioden siden 1961. Willochs utvidete var den siste med et flertall i ryggen fram til valget i 1985. Siden da har økt usikkerhet ved mindretallsregjeringenes parlamentariske grunnlag bidratt til å svekke regjeringen i forhold til Stortinget. I Anne Enger Lahnsteins tenkning, som er samlet i begrepet «blokkuavhengighet», er denne usikkerheten opphøyd til ideal og politisk program.
  • Da Arbeiderpartiet hadde rent flertall i Stortinget etter krigen, lånte stortingspresident Nils Hønsvald navn til «den hønsvaldske parlamentarisme» som i sin kortversjon var at «her foreligger ingen situasjon. Vi har flertall.» En observatør i Stortinget oppgraderte dette slik til dagens situasjon: «Her foreligger ingen situasjon. Opposisjonen har flertall.» Så kan jo debatten begynne om hva som er verst eller best.
  • Det har vært et ubrutt borgerlig flertall på Stortinget siden 1981. Senterpartiet og Fremskrittspartiet har hver sin gang avgjort om dette har ført til regjeringsmakt eller opposisjon. Regjeringen Bondevik blir holdt ved makten av dette flertallet, men den regjerer uten styringsfullmakter siden de to største partiene i flertallet, Høyre og Fremskrittspartiet, ikke er med. Som en direkte følge av «blokkuavhengigheten» kan de også være i opposisjon uten at regjeringen går av. Det skjedde ved budsjettavtalen mellom regjeringen og Arbeiderpartiet i fjor høst. Utenom avtalen om kontantstøtten har Bondevik-regjeringen ingen avtale med disse partiene, men det er illustrerende at kontantstøtten er den eneste, konkrete reformen som utvilsomt bærer regjeringens stempel og som beskriver den politisk. Spørsmålet er om det er nok til å opprettholde en riktig og fungerende maktfordeling i det politiske systemet.
  • Det er ikke uten videre enkelt å regulere bort mindretallsparlamentarismen, verken ved grunnlovsendringer eller på annen måte. Det er jo også et spørsmål om det er ønskelig, eller om ikke disse tingene må betraktes i et videre perspektiv der systemet er selvregulerende. Kåre Willoch er blant dem som går inn for oppløsningsrett, men uten å få gjennomslag. Det er også usikkert om muligheten til å skrive ut nyvalg øker muligheten for flertallskonstellasjoner. Det minst sannsynlige er uansett at grunnlovsdebatten fører til et kvalifisert flertall for å endre valgsystemet slik at store partier igjen får «styringstillegg» ved valgene. Det er lettere å tenke seg endringer i parlamentarisk praksis slik at regjeringer må ha erklært tillit fra et flertall i Stortinget for å kunne regjere.
  • Det ser imidlertid ut til å bli et voksende problem at svake regjeringer får satt lite av sin politikk ut i livet, og derved svekker interessen for politikk i sin alminnelighet, og særlig for å engasjere seg i partiarbeid gjennom medlemskap og innsats. I samme retning trekker det når opposisjonen fører geriljakrig mot regjeringen slik sentrum og Høyre gjorde mot Gro og særlig Jagland, og som Høyre og Ap drev mot Bondevik etter telesammenbruddet. Gjerne kalt tilløp uten hopp.