Løveungen fra Damaskus

Midtøsten-varianten av «Gutta på tur»: Jordans kong Abdullah (38) og Syrias tronfølger Bashar al-Assad (34) på en høyst privat biltur i Syria. De to vennene diskuterer Midtøstens framtid, der stikkord er fred, internett og modernisering.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En million fulgte begravelse

Kong Adbullah fortalte historien om bilturen til CNNs Larry King for noen dager siden. Da var det høyst usikkert om Hafez al-Assad (69) ville lykkes med å få innsatt sin sønn som Syrias neste president. Etter at Assad døde lørdag, har Bashar på rekordtid sikret seg makten.

,|,|- Den unge generasjon er viktig for fredsprosessen i Midtøsten, slo Israels tidligere statsminister Shimon Peres fast i et intervju med BBC i helgen. Peres håper de to vennene Abdullah og Bashar vil få stor betydning for freden i tida som kommer.

,|,|Hafez al-Assad levde opp til etternavnet sitt som betyr løve på arabisk. Han styrte Syria med jernhånd i 30 år og tok effektivt knekken på sine fiender. Men han klarte å holde Syria samlet og stabilt, selv om økonomien er kjørt i grøfta.

,|,|Det blir ikke lett for Bashar å ta opp arven etter faren. Blant Midtøsten-ekspertene hersker det også tvil om han har styrke nok til å beholde makten. Bashar hadde aldri tenkt seg å bli politiker, det var broren Basil som skulle etterfølge faren som president. Bashar dro derfor til London der han utdannet seg som øyelege og fikk interesse for datamaskiner og annen moderne teknologi. Da Basil døde i en mystisk bilulykke i 1994, ble Bashar hentet hjem og utstyrt med de nødvendige militære distinksjoner. Etter farens død, ble han søndag utnevnt til sjef for Syrias væpnede styrker og valgt til det regjerende Baath-partiets presidentkandidat.

,|,|25. juni skal den syriske nasjonalforsamlingen offisielt velge Bashar til president. Deretter skal valget ut til folkeavstemming innen 90 dager. Den vil garantert sikre ham 99 prosent av stemmene, men før folket har talt, vil Assad jr. neppe komme med overraskende utspill, heller ikke når det gjelder fredsprosessen i Midtøsten.

,|,|Dermed kommer heller ikke fredsforhandlingene med Israel i gang igjen på en stund. For president Bill Clinton er det lite gunstig. Han hadde satset på fred mellom Israel og Syria før han gikk av som president. Men den som kan tjene på Assads død, er Yassir Arafat. Nå blir Israels statsminister Ehud Barak nemlig nødt til å fokusere på fredsforhandlingene med palestinerne.

,|,|Bashar har åpenbart full støtte i Syrias militære rekker, inkludert de beryktede sikkerhetstjenestene. Det samme er tilfellet når det gjelder Baath-partiet. Men han har som faren et skjørt maktgrunnlag. Assad-familien tilhører den religiøse alawitt-sekten som bare utgjør ti prosent av Syrias befolkning. Den store majoriteten av syrere er sunni-muslimer. Som Dagbladet skrev før Assad døde lørdag, hadde den syriske presidenten rensket ut både i regjering og i de væpnede styrker for å bane vei for sin sønn. Men fremdeles sitter en del av den gamle garde tilbake. De vil ikke tillate så store forandringer, i hvert fall ikke i løpet av kort tid.

,|,|Privat skal Bashar ha sagt at han ønsker å videreføre farens linje i fredsprosessen. Faren satte alt inn på å få hver eneste kvadratmeter av de Israel-okkuperte Golan-høydene tilbake. Kommer Bashar i løpet av den nærmeste tida med territoriale innrømmelser overfor israelerne, vil mange beskylde ham for å være forræder. En slik sjanse kan han ikke ta.

,|,|- President Asads død er en trussel mot fredsprosessen, sier den tidligere USA-ambassadøren i Damaskus, Talcott Sealy. Men Shimon Peres, som trolig blir Israels neste president, er altså optimistisk. Og han har sine grunner. Bashar al-Assad ønsker sammen med kong Abdallah å modernisere og vitalisere Midtøsten. De vil at araberverdenen skal være med i den nye teknologiske utviklingen. Det kan bare skje om det blir en omfattende fred i Midtøsten.

,|,|Går Bashar al-Assad sakte fram, kan han lykkes. Syrene kan imidlertid ikke vente seg noe demokrati. Den unge løven i Damaskus må bruke sin styrke for å holde på makten.

jan-erik.smilden@dagbladet.no