Lovløse politikere

Egentlig burde vi holde oss hjemme. I løpet av et par dager har politifolk på ulikt nivå gitt oss oppskrifter på livet i form av advarsler. De advarer mot motorsykkelbøller og mot å hjelpe folk i nød. Man skal lytte til politifolk. De har en nærhet til samfunnsproblemene som politikere, byråkrater og for den saks skyld journalister mangler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det virkelig farlige er likevel når politimenn og -kvinner blir stående alene på arenaen når det norske samfunn skal beskrives.

Det har aldri vært politiets fremste oppgave, selv om noen - som eksempelvis tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli - synes å tro det. Han har gjort det til sin livsgjerning å beskrive et samfunn hvor de kriminelle har overtatt, og er kraftig bekymret for at ingen tror ham. Kanskje ga vi fra oss makta over samfunnsutviklingen da den avgåtte politimesteren ryddet et gjestgiveri i Oslo med hester, kanskje er ikke påstanden riktig.

  • Men han får langt på vei støtte fra Arne Jørgen Olafsen i Oslo Politiforening, som i gårsdagens Dagblad beskriver hovedstaden som et tilnærmet lovløst sted. Det kan hende den oppleves slik, når verden betraktes fra uniformen, og det er definitivt en kjensgjerning at mange barn og unge opplever sin tetteste voksenkontakt først når de blir tatt hånd om av politiet.
  • For mens Valgerd Svarstad Haugland tar seg betalt av Vesta forsikring for å snakke med selskapets direktører, finansminister Gudmund Restad anbefaler bankene å bruke rentevåpenet mot unge familier i etableringsfasen, NSB raserer friområdene til Østkantens barnefamilier, så plukker onkel politi opp restene i byens gater. De tar tak der barnevernet svikter, der foreldre gir opp. De skjuler de politiske sporene etter en politisk villet utvikling hvor voksne behov definerer veivalgene. For det er ungdommen politiet advarer oss mot, enten de kjører motorsykkel eller er på vei hjem fra fest.
  • Når politiet er ferdig med sin beskrivelse av Oslo som en lovløs by - hva skal vi da kalle Johannesburg og New York? - så er vi omsider framme ved politiets andre anliggende.
  • Av 1800 politifolk i Oslo var fem- seks stykker på jobb den natta som danner det tragiske utgangspunktet for debatten som nå surrer og går. Hva resten gjorde vet jeg ikke, men jeg vet at når tibetanske munker skal arresteres, statsoverhoder beskyttes eller popstjerner skjermes mot fansen, er det sjelden mangel på politifolk. Jeg vet også at Justisdepartementet hvert eneste år øker bevilgningene til politi- og lensmenn og at justiskomiteen like programmatisk plusser på økningen, og i tillegg vet jeg at det knapt stilles spørsmål ved hvordan pengene brukes.
  • Den kriminalpolitiske debatten skjemmes ikke av at politifolk forteller hvordan de opplever verden rundt seg. Men debatten skamferes fordi de politiske korrigeringene er fraværende.

De advarer oss mot barn som væpnet til tennene vandrer rundt i Oslo hele natta.

Elendighetsbeskrivelsen avsluttes med krav om større bevilgninger, og suppleres av en justisminister som vil ha mer politi i gatene. Aldri har vi vel hørt slikt før, eller vi har hørt det fra hver eneste politimester og fra hver eneste leder av justiskomiteen på Stortinget, fra hver eneste justisminister og fra hver eneste justispolitiske talsmann i Høyre. Under siste valgkamp kastet også Erik Solheim seg på denne kriminalpolitiske analysen. Dermed satt Norge igjen med en kriminalpolitisk debatt uten opposisjon. Det er dette som speiles i politiets forsøk på å tegne et bilde av hovedstaden som en lovløs getto.

Derfor vil jeg trygt fortsette å løfte mitt glass på Smuget, for deretter å vandre Rosenkrantz' gate hjemover. Bare dersom jeg legger veien om glasspalassene i Vika, risikerer jeg å møte politikere som har meldt seg ut av den kriminalpolitiske debatten.

Da er det imidlertid grunn til å blande seg inn.

Se også side 16.