Lovløst i Sør-Irak

De tidligere myndighetene har forsvunnet fra de «frigjorte» områdene i Sør-Irak. Alle som hadde noe med regimet til Saddam Hussein å gjøre, har flyktet om de ikke er arrestert eller drept.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SAFWAN (Dagbladet): - Vi mangler først og fremst sikkerhet. Vi kan ikke leve trygt uten lov og orden. Så mangler vi elektrisitet, reint vann og medisiner. Mat har vi, enn så lenge.

Dette sier doktor Ali i den lille irakiske byen Safwan, som fredag ble «frigjort» av militære styrker fra USA og Storbritannia. Myndighetspersoner i tvil om sin skjebne har funnet det best å forvinne midlertidig, for å se hvor det bærer hen.

Følgene av dette er at det hersker et anarki i Sør-Irak: Det betyr ingen lov og orden, men ennå langt fra full normoppløsning og kaos.

Stengte butikker

De britiske og amerikanske soldatene her gjør ingen forsøk på å spille nye myndigheter, de griper bare inn dersom det er tvingende nødvendig. Ingen sivil administrasjon er satt opp, noe som påhviler de to okkupasjonsmaktene etter folkeretten.

- Vi har mat nok for ei uke eller ti dager. Men butikkene er, som du ser, stengt store deler av dagen, for de har lite eller nesten ingenting å selge. Jeg tror nok folk på et eller annet vis klarer seg. Men reint vann burde vi snart få. Og sikkerhet må gjeninnføres snarest. Folk er redde. Og mange kan utnytte dette tomrommet til forbryterske formål, sier en lærer som vi har møtt flere ganger, men som er redd for å stå fram med fullt navn.

Ute på gata morer noen seg med villmannskjøring tett inntil folk i en liten lastebil. Ved bensinstasjonen deler noen ut drivstoffet som det faller dem inn og finner på en tilfeldig pris som går rett i lomma på den som fylte tanken.

Mange tigger eller stjeler

Mange har begynt å tigge, og noen prøver å stjele fra de fremmede. Sånn var det ikke før her, klager læreren.

- Jeg ba om å få militærpolitiet hit til byen. Men vi har ikke sett noe til dem og heller ikke fått noen beskjed, sier doktor Ali.

Elektrisitetsnettet som fører strøm til byen, er skutt i stykker av de angripende styrkene. Dermed virker ikke pumpene som får fram drikkevannet fra Basra ved Shatt al-Arab. Ved byens lille helsesenter har de ennå reint vann, fordi de har en generator som driver pumpene. Det har ikke folk ellers.

Hevntokter

Helsesenteret har ti senger til bruk i nødstilfelle. Men det er utrygt og vanskelig å sende pasienter til behandling ved sjukehusene i Umm Qasr og Zubair, for ikke å snakke om til sentralsjukehuset i Basra.

- Vi trenger intravenøs næring, antibiotika, bedøvelse og blod. Det er helt kritisk, sier doktor Ali.

Han arbeider ikke der vanligvis, men ved sjukehuset i Basra. Dit kan han ikke dra på grunn av krigen.

- Når jeg ikke kan gå på jobb der, så hjelper jeg mitt folk her, sier han.

Folk i landsbyen forteller om hevntokter, stjeling og bortføring de siste dagene. En mann hadde noe uoppgjort med en annen som tilhørte Baath-partiet og sikkerhetstjenesten. Fredag fant han tida inne for å ta hevn. Han skjøt da mot huset til sin fiende og bortførte sønnen. Ei gruppe menn fra landsbyen måtte sette i gang mekling og fikk sønnen utlevert.

Det går også ubekreftede rykter om drap.

Redde folk

Flere vi har snakket med de siste dagene, er redde. Mange reker rundt i byen og venter på at noe skal skje, særlig de unge mennene. Fiendtlig holdninger til utlendinger og soldater merkes når folk opptrer i flokk. Journalister, de eneste utlendingene her som ikke kan forsvare seg med våpen, kan være et fristende bytte for leilighetsran. De har alt det som innbyggerne her mangler: Penger, mat, vann, klær, dyrt teknisk utstyr og fine biler.

Det kan se ut som om okkupasjonsmaktene har tenkt å vente til Bagdad faller før de tar sitt ansvar.

UTEN LOV OG ORDEN: Det er tilnærmet lovløse tilstander i Sør-Irak. De amerikanske og britiske styrkene rykker raskt framover uten å sette igjen store styrker for å passe lov og orden. Folk er blitt drept, og hus er tømt for eiendeler. Mange menn kjører rundt med hvite flagg for å vise at de ikke er soldater.