- Jeg løy til de russiske soldatene. Jeg sa ja til å jobbe som journalist for dem.

Ukrainske «Stefania» hadde ingen planer om å holde løftet. I stedet la hun på flukt. På russisk TV skal hun ha blitt etterlyst.

- Løy til russerne og flyktet

Publisert

TRONDHEIM (Dagbladet): - Jeg sa det jeg visste de ville høre.

I en liten by utenfor Mariupol sitter 26 år gamle Stefania ansikt til ansikt med russiske soldater og det som trolig er agenter. Det er midt i april.

Russerne går gjennom telefonen hennes, sletter alt av krigs-materiale, hun må signere på papirer om at hun er tilhenger av Putin, og hun må svare på spørsmål om venner og familie.

- De trodde ikke på meg. De kjefta og pressa meg psykisk.

De foreslår at hun begynner å jobbe for russiske myndigheter som journalist. Stefania svarer ja.

Etter flere timer i avhør er hun ferdig. Hun blir sluppet ut, men får beskjed om å holde seg i området og at de vil ta kontakt.

Stefania er ikke hennes virkelige navn. Dagbladet har delvis anonymisert henne, av hensyn til familie og venner som fremdeles skal befinne seg i russisk-okkuperte Mariupol.

La på flukt

Dagbladet møter Stefania i Trondheim i midten av mai. Hun smiler forsiktig, virker nervøs.

Hun er stødig når hun prater, samtidig som hun stammer litt innimellom. Hun tar sjelden til tårene - til tross for de sterke inntrykkene hun forteller om.

Hun forteller om det hun har vært gjennom på en nesten upåvirket måte. Sammenlikner direkte angrep, hvor de var meter fra å bli truffet, med at gasslinjene i Mariupol ble kuttet.

Dagbladet har ikke kunnet ettergå historien hennes, da russerne rensket telefonen hennes under avhør. Papirene hun skal ha fått av russerne har hun fremdeles med seg. Dagbladet har sett disse.

Til tross for russernes ordre valgte Stefania å legge på flukt. Ut av de russisk-okkuperte områdene øst i Ukraina og gjennom Russland. Etter et døgn på flukt, og et titall avhør ved militære veisperringer, var hun i Georgia.

- Jeg fikk telefoner fra bekjente i Mariupol som hadde flyktet til Russland, og som hadde sett meg på russisk TV.

- Det var bilde av meg, en tekst som sa at jeg var etterlyst, og et telefonnummer folk kunne ringe om de hadde informasjon.

Stefania har ikke selv sett denne etterlysningen.

Ei uke etter hun gikk over grensa til Russland, var hun på plass i Norge.

- Mange døde mennesker

En måned ut i krigen, i slutten av mars, fikk familien høre at hele Mariupol var okkupert av russerne - bortsett fra akkurat der de var. Det var trolig forklaringen på hvorfor de ble utsatt for de hardeste angrepene.

Familien valgte derfor å dra inn i det russisk-okkuperte området for å slippe bomberegnet.

- Det ville ikke være forskjell på om vi døde der eller hjemme. Vi ønsket bare å leve videre, sier hun.

- Var dere så sikre på at det ikke ville gå bra?

- Ja, svarer hun.

For å slippe å kjøre gjennom de verste områdene i byen, valgte de en omvei. Turen som egentlig var ti kilometer, ble 90 kilometer lang.

- Vi kjørte over høyspentlinjer som lå nede, og det lå veldig mange døde mennesker i gatene. Barna spurte hva det var, og vi svarte at det var dukker. Vi var livredde for å punktere, eller for at vi skulle bli tatt ut av snikskyttere.

I NÆRHETEN: Stefanias foreldre bodde like i nærheten av stålverket Illich, hvor dette bildet ble tatt 15. april. Da de valgte å dra inn i de russisk-okkuperte områdene, kjørte de forbi flere syn som dette. Foto: Reuters/Alexander Ermochenko
I NÆRHETEN: Stefanias foreldre bodde like i nærheten av stålverket Illich, hvor dette bildet ble tatt 15. april. Da de valgte å dra inn i de russisk-okkuperte områdene, kjørte de forbi flere syn som dette. Foto: Reuters/Alexander Ermochenko Vis mer

Deretter venter flere uker i det russisk-okkuperte området.

Ble holdt igjen

De trodde at oppholdet skulle bli kort. At de måtte bli der en liten periode før hele Mariupol var okkupert, og at de kunne dra tilbake til huset.

Det skjedde ikke.

5. april stilte de seg i en bilkø som var så lang at det tok ei uke før de kom fram til filtreringen, hvor de skulle bli avhørt. Alle som var i området måtte gjennom dette.

- De ønsket å holde meg igjen, og at jeg skulle jobbe for dem.

Stefania jobbet med kommunikasjon i Mariupol, og har mediefaglig bakgrunn som russerne angivelig ønsket å utnytte.

Da russerne gikk gjennom Stefanias telefon, skal hun ha fått beskjed om at hun sannsynligvis måtte bli der lenge.

- Jeg fikk internett-tilgang rett før det var min tur, og slettet det jeg rakk. Da jeg gikk inn til avhør tenkte jeg at det fikk bære eller briste.

Da de gikk gjennom mobilen hennes, så russerne at Stefania har flere venner som jobber i ukrainske myndigheter.

Hun skal ha fått beskjed om å fortelle alt hun visste om dem.

- Jeg begynte å hylgråte. Jeg skjønte at de aldri ville komme seg gjennom filtreringen etter det.

Da hun til slutt var ferdig, ble hun gjenforent med familien.

De ble enige om at det ville være for utrygt for Stefania å bli der, så de kjørte henne til den russiske grensa. Selv ville de bli igjen for å lete etter andre slektninger.

Der snudde hun ryggen til familien og gikk inn i Russland til fots.

- Jeg gråt og ba dem om å bli med. Deretter snudde jeg meg og gikk. Det gikk russiske soldater mot meg. Jeg bare gråt og gråt.

For 26-åringen ventet nye, tøffe avhør gjennom de mange militære sjekkpunktene gjennom Russland. 24 timer etter at hun gikk over den russiske grensa, kom hun seg inn i Georgia.

- Vi begravde ham

Planene for våren ble lagt for lenge siden. Stefania skulle selge leiligheten sin og kjøpe en større, litt nærmere Mariupol sentrum. Avtalen med eiendomsmekleren i slutten av februar ble aldri noe av.

Jobb, venner, hesteridning, dans, trening. Alle elementer i livet som hun kjente det, ble borte.

Klokka 8 om morgenen 24. februar så hun selv de første bombene treffe havnebyen. Hun ble i Mariupol i sju uker etter at krigen brøt ut.

Dagene handlet om én ting: Å overleve.

- Vi sto opp, lagde mat på bålet, og dro ned i kjelleren igjen. Foto: REUTERS/Alexander Ermochenko

- Vi visste ingenting.

- Ikke hva som skjedde et par kilometer unna, ikke om Ukraina hadde falt, og ikke om familie og venner var døde.

- Tidlig en morgen sto en nabo og lagde mat ute. Ved lunsjtider begravde vi ham.

Fluktmulighet forsvant

6. mars var dagen Stefania forsto alvoret, og at krigen ville bli langvarig.

Strøm, Internett og mobildekning hadde de allerede manglet i nesten ei uke. Denne dagen forsvant også gassen.

Samme dag ble leilighetsbygget, hvor hun bodde alene sammen med hunden sin, truffet av artilleri. Dagen etter ble hun hentet av foreldrene. De hadde kjeller under huset. Det ville være tryggere.

I NÆRHETEN: Dette bildet ble tatt 7. mars, like i nærheten av Stefanias foreldres hus. Lik i gatene ble tidlig et vanlig syn. Foto: AP Photo/Evgeniy Maloletka
I NÆRHETEN: Dette bildet ble tatt 7. mars, like i nærheten av Stefanias foreldres hus. Lik i gatene ble tidlig et vanlig syn. Foto: AP Photo/Evgeniy Maloletka Vis mer

- Da vi hadde parkert, ble bilen truffet av raketter. Den brant ned. Fluktmuligheten vår forsvant.

Stefanias stefar var en av dem som hjalp til med å begrave lik i massegraver, forteller hun. De dødes slektninger ga mat som takk for hjelpen.

- Massegraven rett foran huset vårt og alle som jobbet med å begrave likene dagen lang, er bilder i hodet som er umulige å glemme.

Hun synes det er vanskelig å snakke om tida i Mariupol. Pulsen blir høy.

- Minnene kommer tilbake. Jeg klarer ikke å forstå at jeg har vært gjennom det.

- Jeg tror fortsatt at det bare er et mareritt jeg ikke har våknet fra.

Tømte alle vannkilder

Vannkilden var en brønn i nærheten. En dag Stefania og moren dro for å hente vann, havnet de midt i en artilleristorm.

- Vi så at rakettene kom, og kastet oss på bakken. Jeg skrek så mye at munnen ble fylt av jord. I løpet av den ene turen havnet vi i fem angrep.

Etter hvert måtte de ta i bruk andre vannkilder. Bøtter ble satt ut for å samle regnvann, sentraloppvarmingssystemet og varmtvannstanker i huset ble tømt.

- Planen var å dra ut av byen, men det var kontinuerlige angrep. Vi hadde ingen informasjon om hva som foregikk i resten av landet, og visste ikke hvor vi skulle dra. Vi så andre som prøvde å kjøre ut, men returnerte i biler fulle av skuddhull.

På grunn av informasjonsvakuumet, var det eneste de fikk av nyheter russernes propaganda på radio eller fra de ukrainske soldatene.

- Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle tro på russisk propaganda.

- Men når det eneste du hører er at hele Ukraina har falt, så begynner du å tro på det.

Hver gang hun møtte en ukrainsk soldat, spurte hun ham om status. Om Mariupol fremdeles var i ukrainske hender.

Til tross for at hun ble forsikret om at byen fremdeles var i ukrainske hender, var mengden propaganda så stor at den ble tungtveiende.

- Man blir gal

I kjelleren hos foreldrene var Stefania én av ni personer. Hennes hovedansvar var å ta vare på barna, som var mellom sju og 16 år.

- Alle gjorde det de kunne for å overleve.

Stefania tar en tenkepause. Hun sukker høyt. Blikket flakker fram og tilbake, som om hun ser for seg det hun forteller om.

En av dagene traff flere raketter sykehuset som lå rett ved huset deres. Mange av de sårede soldatene kom dit for behandling.

- Da de angrep sykehuset, skjønte vi at de gjorde det for at soldatene ikke skulle kunne reddes.

De hadde fått beskjed om hva de skulle gjøre ved et angrep. Legge seg ned på gulvet, dekke over hodet og - kanskje viktigst av alt - ikke få panikk.

- Det klarte jeg ikke. Man blir bare gal, forteller Stefania.

En etter en hadde de raserianfall i kjelleren. Men de beholdt hele tiden håpet.

Noen dager våknet de til stillhet, og tenkte at krigen kanskje var ferdig.

Det ble aldri et faktum.

- Meldt savnet

Det første hun ble møtt med i Georgia var en grensesoldat som sa «Slava Ukraini!».

Ære til Ukraina.

- Da følte jeg at jeg fikk puste igjen.

Hun fikk seg et sted å sove, og kunne for første gang på over en måned få kontakt med omverden. Så brøt hun sammen.

- Jeg oppdaget at det var mange som lette etter meg og forsøkte å få kontakt med meg. Det hadde blitt opprettet grupper hvor folk prøvde å finne hverandre, og det var flere bilder av meg på disse.

Planen var å reise til Tyskland, hvor ei venninne fra Mariupol allerede hadde dratt. Da hun bestemte seg for å dra tilbake til Ukraina, ble Stefanias planer også endret. Hun dro derfor til Norge.

Hva som skjer framover, vet hun knapt selv.

- Nå er jeg rotløs, og jeg må finne ut hva jeg skal gjøre. Jeg har ikke et hjem lenger.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer