Luft, vann, mat, ly og Michael?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BER DU FOLK rangere hva som er viktigst å ha for å overleve her i verden, vil de fleste fortsatt svare luft, vann, mat, klær, varme og husly i omtrent den rekkefølgen. Men så? Hvor langt ned på lista må vi før noen snufsesvarer «Michael Jackson» eller «musikk» i betydningen «musikken til Michael Jackson»?

Neppe veldig langt, om vi legger mediebildet etter 25. juni til grunn for antakelsen.

Noe har skjedd, og det

handler ikke om hvorvidt Michael Jackson er tidenes største, nest største eller tredje største underholdningsartist. Den debatten vil de meningssterke utkjempe på nettet, mens tidsriktige næringslivsledere ajourfører poprankingslistene sine i Dagens Næringsliv.

Nei, det handler om den legitimeringen av popmusikk og underholdningskultur som har funnet sted gjennom de siste 45 åra. Det er en bemerkelsesverdig prosess, som for to dager siden nådde sitt definitive høydepunkt og mottok selve medievelsignelsen i Los Angeles.

DER TOK EN hel verden farvel med Michael Jackson under et medieoppbud som tidligere har vært forbeholdt Englands konger og dronninger pluss Diana, samt paver og en og annen president. På den lille flekken av kloden som heter Norge, la to TV-kanaler om programmet og sendte direkte med reportere i LA og eksperter i studio. Deres samfunnsoppdrag besto blant annet i å la oss møte presumptivt oppegående landsmenn på pilegrimsferd til California fordi deres indre stemme simpelthen påla dem «å være i nærheten av Michael» i den bunnløse sorgen over tapet av….?

JA, TAPET av hva? Hva var det ved Michael Jackson som gjorde at hans død, hos så mange, i så mange land, utløste sorgreaksjoner vi vanligvis forbinder med tapet av en nær og kjær slektning, en åndelig leder eller en nasjonal samlingsfigur? Hvordan kunne en underholdningsartist erobre en slik plass på den offentlige arena og i publikums hjerter og sinn?

Og hvordan kan seriøse medier, uten snev av uttrykt undring, trekke fram mennesker som i denne sammenheng bare har én eneste «kvalifikasjon»: En på grensen til det sykelige opptatthet av en artist?

Jo, fordi underholdningsindustrien, den store, store drømmefabrikken, pr. 2009 er blitt selve forsyneren av åndelig livsinnhold til store deler av verden. Den fyller våre sinn, døyver vår frykt og er blitt en samfunnsaktør med høy legitimitet. Via veldedighetskrafttak, fra «The Concert for Bangladesh» til «Live Aid» og «Live 8», har den styrket legitimiteten ved å utvise handlekraft og solidaritet der verdens politikere har forsømt seg eller feilet. I all sin lyd-, lys- og fargesprakende velde har underholdningsindustrien inntatt den rollen som idol- og rollemodelleverandør som idretten, kirkesamfunnene og de politiske partiene tidligere fylte.

HØSTEN 1966: Det analoge Norge hadde én TV-kanal, videomaskiner var knapt oppfunnet, bærbar stereo og mobiltelefoner var science fiction og popmusikk var en støyende samfunnsfare forbeholdt langhåret problemungdom med avbrutt framhaldsskole og sjabre framtidsutsikter. Jeg kjøpte en Carnaby Street-genser hos Frank Varner og meldte meg som popjournalist i den nye 14-daglige blekka POP-revyen (pris kr. 0,35), samtidig som jeg begynte med «forberedende» på Universitetet i Oslo.

Kombinasjonen universitetsstudier/popmusikk utløste flakkende blikk og måpende vantro. De to var i alle henseender for inkompatible størrelser å anse, som samfunnets fiende og samfunnets støtte.

43 år seinere gravlegges «The King of Pop», mens samfunnets støtter står i kø for å hylle ham og fans i alle aldrer sørger på en måte som får reaksjonene over tapet av James Dean, John F. Kennedy og prinsesse Diana til å blekne. Popmusikken har i sannhet erobret samfunnsmaktens korridorer og menneskenes hjerter og sinn.

Samt lommebøker og kredittkort.

POPMUSIKKENS vei inn i varmen har vært utrolig. Fra å være et ungdomsfenomen, har den via

de nye distribusjons- og massekommunikasjonsteknologiene gjennomsyret hele samfunnet

og klinger nå med, enten vi

snakker fest, supermarked, styrerom, valgkamp eller begravelse.

Dét kan vi ikke klage på, for vi har invitert den inn. Vi har hatt tid og råd til det. Våre basale behov har vi enkelt dekket, og når våre daglige plikter har vært unnagjort, har vi fortsatt hatt ledige timer til å la oss omslutte av popmusikkens lindrende henvendelse, tilrettelagt av en underholdnings- og medieindustri i symbiose. Vi har kunnet gjøre popmusikkens helter og deres toner, tekster, håp og drømmer til våre og gjort dem viktige for oss, med status deretter.

FOR MEG er det likevel komplett ubegripelig at noen reiser fra Norge til Los Angeles for «å være i nærheten av Michaels kiste». Men som en annen stor underholder har messet, omtrent siden POP-revyens 15 minutter i rampelyset: «For the times they are a-changin’».

Changin’ indeed.