Lukket åpenhet

Direktør Allis Helleland mener hun er feiltolket i debatten om Nasjonalmuseets informasjonsstrategi.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når ledelsen for en kulturinstitusjon trenger en informasjonsstrategi, har den et problem. Nasjonalmuseet for kunst er et godt eksempel på det. Det har vært en påfallende glideflukt i direktør Allis Hellelands syn på hvordan Nasjonalmuseet skulle framtre for offentligheten. Etter hennes første allmøte om hvordan medarbeiderne skulle opptre utad, var det stor usikkerhet blant de ansatte. Da hun omsider kom ut i åpent lende, i Aftenposten, sammen med sin styreformann, Chr. Bjelland, satt noen hver tilbake med et inntrykk av uklarhet. Selv om det ikke ble eksplisitt formulert, måtte det tolkes som om de ansattes lojalitetsplikt gikk foran ytringsfriheten. Denne uka skriver hun at hun er feiltolket. Hun ønsker full åpenhet. Etter mange kritiske og undrende innlegg i debatten, syns jeg hun har landet i nærheten av det akseptable: Ytringsfrihet først, lojalitet så.

Problemet med det hele er imidlertid selvskapt, og henger sammen med de organisasjonsmessige endringer som ble gjennomført da byråkratene i Kulturdepartementet, uten noen faglig tilslutning, og mest etter ideer fra Margaret Thatchers Storbritannia, og i strid med institusjonenes eget syn, fant på at det var så viktig å slå sammen kulturinstitusjoner og helst omgjøre dem til offentlig eide stiftelser. Det skulle frigjøre dem fra forvaltningen og politisk styring. Men med denne kvasiprivatiseringen, kom det inn ledelsesprinsipper fra næringslivet. Ledere der kommuniserer jo ikke med omgivelsene, de fatter beslutninger. Men det er jo i strid med den type aktivitet som foregår på et museum (eller et universitet for den del), der det skapes kunnskap og innsikt, men der tolkninger er usikre. Når man innfører ledelsesprinsipper fra næringslivet i slike institusjoner, blir tvil og kritikk av ledelsens syn sett på som illojalitet, og den som likevel går ut offentlig, blir varsler. Uenighet blir ikke del av en normal diskurs.

Prisen for denne omleggingen er nå blitt åpenbar. For det første gis det minimal innsyn i beslutningsprosessene. Diskusjon om strategi og fag skal avgjøres internt. Skattebetalerne skal, ifølge statsbudsjettet, neste år yte 220 millioner kroner til Nasjonalmuseet. Det er en betydelig sum, og 30 millioner større enn i år. Men vi vet intet om hva pengene skal brukes til. Det lille vi hører innenfra murene tyder på at selv profilerte fagfolk er ukjent med beslutninger som fattes. Jeg har tidligere skrevet om Arkitekturmuseet der det mot slutten av byggefasen reises tvil om hva bygget skal brukes til.

Organiseringen som stiftelse er en form for privatisering uten private. Jeg har inntrykk av at i stedet for å svekke departementsbyråkratenes stilling, er institusjonene livredde for dem. Gjør de ikke som byråkratene vil, mister de bevilgninger, et mektig våpen som f.eks. er tatt i bruk for å tvinge gjenstridige museer med i sammenslåinger. Med andre ord: Forvaltningen er ikke svekket, den er styrket fordi institusjonene blir unndratt offentlig innsyn.

Jeg ser at Riksrevisjonen fra tid til annen går inn i «fristilte» statsinstitusjoner og ser på hvordan de forvalter sine offentlige midler. Sist var det universitetene. Da, om ikke før, får offentligheten vite noe om hva slags institusjoner ledelsen vil de skal være. Kanskje tida er kommet for riksrevisor Jørgen Korsmo til å ta Nasjonalmuseet i øyesyn?