Lula i motvind

Idet president Lula feiret nyttår og halvgått løp som Brasils president, kalte han seg «den mest optimistiske av brasilianerne». Men idet han nå skulle legge det politiske grunnlaget for å sikre seg gjenvalg, gikk han fra nederlag til nederlag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RIO DE JANEIRO (Dagbladet): Tsunamien druknet nyttårsfesten for presidenten, men Luiz Inácio «Lula» da Silva hadde likevel grunn til å se lyst på framtida, med oppsiktsvekkende sterk støtte i meningsmålinger som pekte mot et sikkert gjenvalg i 2006.

2003 gikk med til opprydding i huset og 2004 som han hadde ventet, forklarte Lula i fjorårets siste utgave av radioprogrammet «Kaffe med presidenten» og la til:

-  Vent dere at 2005 blir mye bedre.

Paradoksene er: Lula og hans regjering har gjort det best der man minst ventet, i økonomien, og fått til minst der man ventet mest, i sosiale spørsmål. Samtidig er velgerne mest fornøyde med det han minst har fått til, men mest har snakket om, viser enkelte målinger.

Før valget i 2002 spådde finansmiljøet økonomisk undergang dersom Lula skulle vinne, men velgerne ga ham den største seieren i Brasils historie. Lulas stramme økonomiske politikk har satt børsfolket i skammekroken, men samtidig høstet kraftig kritikk både fra egne rekker i Arbeidernes parti (PT), fra allierte og fra opposisjonen. Den økonomiske veksten i 2004 var rundt fem prosent, den høyeste siden 1994, eksporten har nådd alle tiders topp, gjelda synker som andel av brutto nasjonalinntekt (BNI), forbruket øker og arbeidsplasser skapes. Nylig kunne Lula ta Brasil rolig ut av Pengefondets regime.

Men for å sikre gjenvalg er nå tida inne for reformer, sosial utjamning, økt minstelønn, flere arbeidsplasser, stødig vekst og lavere rente. Lula ble valgt i håp om omfordeling i landet med verdens største klasseskiller. Støttespillere i fagforeningene, blant jordløse bønder, utålmodige partifeller, venstreintellektuelle og også i middelklassen, uttrykker økende skuffelse.

Jul, nyttår, sommerferie og karneval i rask rekkefølge ga presidenten god tid til å forberede de lenge ventede ommøbleringene blant statsrådene, til å sette sammen det laget som skal sikre gjenvalget. Med splid innad i Arbeidernes parti (PT) og sprikende krav fra allierte partier i Kongressen, drøyde det.

Til valget av ny president i Deputertkammeret hadde ledelsen i PT utpekt Luiz Eduardo Greenhalgh, men han er omstridt blant de allierte partiene, og partigruppa til PT ville heller ha Virgilio Guimarães, som trosset partiledelsen og stilte opp. Med to kandidater fra regjeringspartiet ble den ultrakonservative og uberegnelige Severino Cavalcanti valgt. Lula var rasende. Det er hans verste parlamentariske nederlag hittil. Lula, en av grunnleggerne, deltok ikke på 25-årsfesten for PT.

Cavalcanti forlangte straks sin «politiske sønn», Ciro Nogueira, som ny statsråd for å støtte Lula. Men da var det nok. Republikkens president kan ikke godta utpressing. I «reformen som aldri kom», ble de nye statsrådene som allerede var i gang, til «de ministrene som aldri tiltrådte», og de statsrådene som allerede hadde pakket sammen, til «de ministrene som aldri gikk».

PT, som kan sammenliknes med Sosialistisk Venstreparti i Norge, har alltid vært et mangfoldig parti. Men regjeringsansvaret og overgangen til det muliges kunst har gjort sprikende oppfatninger åpenbare, og verre blir det nok når partiet på landsmøtet snart skal skrive nytt politisk program. Også blant ministrene har det vært tegn til motsetninger. José Dirceu var opprinnelig Lulas «statsminister», men han ble svekket av sitt formelle ansvar i «bingoskandalen» i fjor. Nå er det flere som skal samordne statsrådene og forholdet til Kongressen, men med uklare ansvarsforhold, og dermed kunne Cavalcanti fra et miniparti bli valgt til president mens PT, det største partiet i Deputertkammeret, er ute av hele presidentskapet.

Mot Dirceu står finansminister Antonio Palocci med alle fullmakter fra Lula til å fortsette den stramme økonomiske politikken, som høster jubel i finansmarkedene og klagesanger innad i PT.

I et av de mange ordspillene, som ikke alltid er vellykkede, fra den tidligere skopusseren og gateselgeren, som ble metalldreier, streikeleder og til slutt president, sa han i sommer at Brasil er «i admiralens sjø og brigaderens himmel», og det betyr vel «stille hav og skyfri himmel».

Men da motvinden satte inn ved påsketider, viste presidenten og hans mannskap sitt svake sjømannskap. Bevares, Lula står ennå uvanlig sterkt blant velgerne. Men havariet er farlig nært.