Lummer skattehøst

Nå vil alle partiene på Stortinget øke «kapitalskatten». Problemet er at det ikke finnes noen egen kapitalskatt i Norge, men at nettoskattesatsen på 28 prosentpoeng dekker alle typer inntekt; lønnsinntekt, pensjonsinntekt og kapitalinntekt. Dermed vil en økning av kapitalskatten ramme alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Politikerne må derfor selge skatteøkningen med økte fradrag. Siden et vesentlig formål med skatteøkningen er å redusere forskjellen mellom kapitalskatt og skatt på arbeid, må lønnstakerne få kompensasjon i form av større skattefradrag. Høyre og Frp mener dette skal bli et nullsumspill. Det staten tar inn på satsøkningen, skal i sin helhet gå ut igjen i form av skattelettelser. De vil ha lavere marginalskatt, fjerning av formuesskatten, gjenoppretting av særfradrag for pensjonister og mindre toppskatt.

  • Sentrumspartiene og Ap vil dele ut igjen det meste, men beholde litt i statskassa. Hvis staten får inn 10 milliarder kroner på å øke nettoskattesatsen fra 28 til 30 prosent, vil Bondevik-regjeringen, eller for den saks skyld en Jagland-regjering, være fristet til å beholde 2-3 milliarder til gode velferdsformål, bare pengene skriver seg fra de rikeste. Dette vil være fordelingspolitikk helt i tråd med partienes programmer.
  • Dermed burde alt være klappet og klart. Men det er det selvsagt ikke. Selv om Ap og sentrum tilsammen har solid flertall på Stortinget, er de uenige om hvordan disse ekstra skatteinntektene skal brukes. Ap vil hevde at skatteendringen finansierer Bondeviks kontantstøtte. Dessuten har Ap anvist andre måter å innkassere tre milliarder kroner fra de rikeste. Bondevik vil si at pengene går til helt andre formål. Men resultatet vil mest trolig bli at forhandlingene vil strande, nok en gang.
  • Igjen vil kontantstøtten være proppen som hindrer samarbeid mellom de grupperingene i Stortinget som ligger nærmest hverandre i økonomisk politikk. Igjen vil Bondevik og Restad måtte snu seg mot Høyre og Frp for å få flertall for et statsbudsjett. Både Hagen og Petersen har varslet at det i så fall skal bli en meget ydmykende kanossagang for Bondevik.
  • Spørsmålet er likevel om høyrepartiene vil se stort på det, og se hva de kan få igjen for å øke skatten noe for de mest bemidlede. Kanskje litt mer konkurranseutsetting i kommunene, kanskje større åpninger for private helsetjenester. Særlig Frp har markert større interesse for slike strukturelle endringer i den økonomiske politikken enn for mindre skattejusteringer. Carl I. Hagens uttalelser i går om at ingen med lønnsinntekter under 350.000 kroner skal få skatteskjerpelse, tyder på at han vil akseptere en viss skatteskjerpelse for de rikeste. Det er likevel ikke blant disse han henter sine velgere. Og de Frp-ere som tjener mer, har nok evne til å sno seg i skattejungelen.
  • Seks år etter at «århundrets skattereform» ble vedtatt er det interessant å registrere at den neppe overlever århundret. SVs tidligere skattepolitiske talsmann Eilef A. Meland får sannsynligvis rett i sin spådom. Han fikk også rett i sin argumentasjon i debatten før skattereformen om at en flat kapitalskatt på 28 prosent ville være for lav og øke inntektsforskjellene. Reformen hadde ikke virket lenge før tidligere statsminister Kåre Willoch konstaterte det samme.
  • Mange av dem som nå famler etter nye satser kunne spart seg denne ekstrarunden om de hadde lyttet til skattereformens forløper, professor Magnus Aarbakke. Han anbefalte en nettoskattesats på 30 prosent. Stortingsflertallet var i utgangspunktet av samme oppfatning. Men lavkonjunktur og rekordledighet banet vei for 28 prosent, som er lavt både historisk og europeisk.
  • Nå står vi altså foran en ny, het skattedebatt med høy retorikk og sterke symboler.