Lunken rødgrøt

Jens Stoltenberg beruses av tanken på flertallsmakt, men forelsket er han ikke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  VI TRENGER

flertall, sa Jens Stoltenberg til årsmøtet i LO-forbundet Handel og Kontor denne uka. For første gang stilte Ap-lederen opp sammen med Kristin Halvorsen som representanter for en framtidig flertallsregjering. Det var første opptreden i en lang valgkamp der det skapes et bilde av polarisering i norsk politikk og klare alternativer: En høyreside med Fremskrittspartiet og Høyre som tyngdepunkt. En venstreside med vekt hos Arbeiderpartiet og SV. Men i virkeligheten er bildet fortsatt uklart: En høyreside med et spedalsk Frp og en venstreside med mange motsetninger. Og uvissheten om hva som vil skje i valget, gjør at flertallsbeilerne flakker med blikket. Jens Stoltenberg og Senterpartiets Åslaug Haga flørter, men de forlover seg ikke. Jens Stoltenberg beruses av tanken på flertall, men det er bare Kristin Halvorsen som er forelsket i samarbeidsvisjonen.

SNART FIRE

år med høyredominert mindretallspolitikk, globaliseringspress og en falmende Bondevik gjør at tanken på noe nytt frister. Og i en verden der gamle utenrikspolitiske skiller viskes ut, er det tidligere umulige blitt mulig. Derfor går det mot det mest spennende valgåret på flere tiår. Likevel er det i de fleste kanaler stadig en flertallsregjerings problemer, ikke muligheter, som dominerer. Senterpartiet og SV krangler om verneplaner som bygdebefolkningen får tredd nedover hodet. Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg er bekymret for næringspolitikken, som SV-eres verneiver i Barentshavet, der russerne for lengst er i gang med olje- og gassplaner. EU som hinder for samarbeidet holdes i live av Thorbjørn Jagland, og selv om LO ønsker seg en flertallsregjering, vil verken Sp eller SV ha med seg LO inn i en regjering.

KONSTRUKTIV

uenighet i det små, kaller Kristin Halvorsen kjeklingen. Mye har skjedd på kort tid, og det er langt fram til stortingsvalget neste år. Men skal de tre partiene piske fram begeistring for et regjeringsskifte, holder det neppe at Kristin Halvorsen beruses av muligheten til makt og Jens Stoltenberg av utsikten til å bli sjef for en flertallsregjering. Det er politisk klokt å vente på velgerne før det forhandles om en samarbeidsplattform. Forhandlinger i maktvakuum er sjelden en vellykket øvelse. Men like fullt avgjøres valg oftere av begeistrede hjerter enn av fornuftige hoder. Og vil abstrakte visjoner om flertallsprosjekter i det store, ledsaget av forbehold om forhandlinger etter velgernes tale, skape tilstrekkelig begeistring?

I 1965

gikk borgerlige partier til valg på et skifte. Etter tiår med Arbeiderparti-regjeringer var det umiddelbart forståelig for velgerne hva «noe nytt» kunne bety. Arbeiderpartiet har aldri siden styrt en flertallsregjering. I 1981 gikk Kåre Willoch til valg for et ikke-sosialistisk flertall. Det fikk han, etter hvert også en samarbeidsregjering med KrF og Senterpartiet, den siste flertallsregjeringen i landet. Velgermassen var polarisert og alternativene klare. Nesten som dagens situasjon i USA, der slagordet «anything but Bush» mobiliserer. Men det er foreløpig ikke samme susen over appeller om flertall og et «alt annet enn Solberg og Bondevik». Det er ikke lenger umiddelbart gitt for folk hva en flertallsregjering kan bety. Det er tross alt nesten 20 år siden forrige gang. Og i tillegg har norsk politikk, i motsetning til amerikansk politikk, et tredje alternativ: Carl I. Hagen. Og Carl I. Hagen er en valgvinner som er gitt opp som seriøs regjeringspartner av alle andre enn sine egne velgere. Derfor kan han konsentrere seg om det han gjør best, sanke stemmer for Fremskrittspartiet. Og uten begeistring for et skifte i norsk politikk er mulighetene for et Frp med 20 prosent av stemmene slett ingen utenkelighet, også ved neste valg. Og da er velgerne like langt, og Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen de største taperne.

POLARISERINGEN

i norsk politikk er mer enn et skapt bilde, men alternativene er stadig flytende. Derfor holder Jens Stoltenberg døra åpen for andre løsninger enn flertall. Han er realist, og realister tar forbehold framfor å begeistre. Derfor framstår han også litt som den halvbegeistrede dama du inviterer på fest, men som ikke kommer dersom det dukker opp en kulere fest.