Lunta tent i Kosovo

PRISTINA (Dagbladet): -De hater oss. Da jeg kom til Kosovo for noen år siden, kastet noen guttunger snøball på meg. Jeg ba dem holde opp, men da var det en som ropte: «Hør, dama er serber. Kom igjen, kast»!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-Du skjønner, de er opplært til å hate oss fra de er små barn, forklarer en serbisk kvinne som jobber for den regjeringskontrollerte serbiske pressetjenesten i Kosovos hovedstad Pristina. Hun er redd. Som alle her - både serbere og albanere - skjønner hun at hun bor i ei kruttønne. Nesten alle Dagbladet snakker med, mener den vil gå i lufta snart. For lunta er tent.

  •  Men at lunta er tent, er også det eneste serbere og albanere er enige om. For konflikten i Kosovo har utvilsomt en annen side enn den til den serbiske kvinnen i pressetjenesten. Den handler om det serbiske herrefolkets makt som på alle livets områder er tredd ned over hodet på albanerne. Det handler om at albanerne ikke har tilgang til utdannelse, og om at de ikke får arbeid selv om de har utdannelse. Det handler om en politibrutalitet og systematisk trakassering på etnisk grunnlag uten sidestykke i Europa idag. Så når de 10 prosent serberne nok er hatet av de 90 prosent albanerne, så er det blant annet fordi de har jobbet intenst for å bli det. For det er apartheid-politikk som har vært regelen mens Kosovo har vært en del av Jugoslavia. Særlig etter at et visst indre selvstyre ble fratatt provinsen for ti år siden.
  •  Den etniske spenningen er mye sterkere i Kosovo nå enn den var i Kroatia og Bosnia da den etniske rensingen begynte der. Og det er to viktige grunner til at krigen ikke har kommet til Kosovo for lenge siden. For det første er det serbiske undertrykkelsesapparatet så fryktinngytende og lammende at åpent opprør inntil nå har vært utenkelig. For det andre har ikke albanerne hatt våpen, og det er her endringen nå er dramatisk. Mengder av våpen er det siste året smuglet over grensa fra Albania. Virkeligheten er ikke lenger dekkende for albaneren som henvender seg til Dagbladet på kafe i Pristina: - Jeg kan jo ikke slåss med denne, sier han og viser fram gaffelen.
  •  Hvis man ser bort fra det vel etablerte serbiske undertrykkelsesapparatat, så er de fleste av de krigsutløsende konflikter i Kroatia og Bosnia forstørret i Kosovo. Det gjelder også den grunnleggende årsak til konfliktene i det tidligere Jugoslavia, Serbias selvfølelse, den såre macho-nasjonalismen. Mens krigen i Kroatia og Bosnia startet fordi Slobodan Milosevic ville ha alle serbere samlet i en stat, så skyldes den gryende krigen i Kosovo at området er serbernes hellige land, deres Jerusalem.
  •  På Kosovo Pale - Spurvesletta - rett utenfor Pristina, tapte serberne i 1389 et slag mot tyrkerne. Det er dette nederlaget som er utgangspunktet for den sterke dyrkingen av serbisk nasjonalisme. Derfor kan de med sterk innlevelse si «Uten Kosovo, intet Serbia», slik 5000 serbiske demonstranter gjorde i Pristina forrige uke.
  •  Men også andre føringer for krig er sterkere i Kososo, enn de var i Kroatia og Bosnia. Albanerne er gjennom sin klankultur mye bedre organisert enn de mer kosmopolitiske bosniske muslimene. I Kosovo er det nesten ingen blandede ekteskap, mens nesten hvert tredje ekteskap i Bosnia var blandet. Det eksisterer en sterk albansk nasjonalisme, mens muslimene i Bosnia i utgangspunktet ikke hadde noe annet politisk program enn å overleve da den serbiske etniske rensingen begynte. Dessuten. Albanere leker man ikke med. De praktiserer blodhevn. Det ligger dypt i dem at enhver urett de opplever skal hevnes.
  •  I Kroatia og Bosnia foregikk den etniske mobilisering på en nesten usynlig måte. Men da de første serbiske paramilitære gruppene begynte sin etniske rensing, demonstrerte de fleste raskt at de visste hvor de hørte hjemme. I Kosovo vet alle meget godt hvor de hører hjemme. Frontlinjene er klare, våpnene er der. Og hvis ingen snakker Slobodan Milosevic til forhandlingsbordet så begynner blodbadet nå.