Lyden av april

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STRØMSTAD (Dagbladet) Tidlig morgen. Stigende sol over skjærgårdslandskapet i Bohuslän. Nesten helt stille. Langt nede, der havet ligger og blinker, tøffer noen båter fram og tilbake. Måker høres i det fjerne. Og kråker. Der kommer to ringduer susende ut mellom trærne. De har nettopp sittet og kurret et stykke borte. Høyt oppe på himmelen - med tunge vingeslag - farer to Nils Holgersson-aktige gjess med lange halser, på vei nordover. En humle kommer brummende. Kjøttmeisen synger sin monotone to toners melodi. På en gressflekk tripper linerla, denne skvaldrende xylofonspilleren av en sanger. Fugler overalt, som for å understreke stillheten som dirrer gjennom våren.

Bare en stor, signalgul sommerfugl er helt taus der den flagrer over bergrabbene. Men så spiller en av vårens villeste sangere opp. Den sitter på en bjørkegrein, nært nok til at det røde ansiktet er helt tydelig. Det lille nebbet går opp og igjen, mens et meget vakkert tema spilles ut og gjentas, melodiøst og rytmisk. En stillits, en fargerik luring som også vil være med på å feire disse stadig varmere dagene i april. Til glede for den som lytter - og forhåpentlig vis for seg selv.

Mot kvelden ligger sola lavt over havet, mens en og annen and styrer i tett flukt over vannspeilet. Før den skrubber inn for landing med et plask som høres på et par hundre meters avstand. En måke og en kråke går om hverandre mens de plukker snadder ut av fjæra. En gjeng med gjess har samlet seg på stranda. Noen av dem snatrer som om de utveksler synspunkter på siste mote i plogformasjoner. Andre står bare og ser drømmende utover havet. Kveldssola lyser opp en furu, så vindblåst, trolsk og omkveilet av sine egne grener at den ville fått maleren J.C. Dahl til å gå fullstendig amok. Det mørkner, inne mellom løvverket høres en rødstrupe. Eller er det måltrosten, skogens store imitasjonskunstner som er i sving?

Natta senker seg, klar og kjølig. Full av stjerner, som danner sine mystiske mønstre mot mørket der ute i kosmos. Uten en lyd, og uten å kreve å bli forstått av enkle sjeler i et ytterst komplisert univers.