Lykke på reisen

John Fredriksen har forlengst flagget ut det meste av sin virksomhet. At Storeulv også skifter pass, fortjener ingen tårer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NORGES RIKESTE mann har gitt opp sitt norske statsborgerskap og blitt kypriot. Ifølge Aftenposten skyldes det bl.a. mangelen på langsiktighet i de norske skattereglene. Fredriksen skal også være rammet av regelen som sier at visse typer skatteflyktninger ikke får oppholde seg i Norge mer enn 90 dager i året. Det skal i rettferdighetens navn tilføyes at alt som handler om Storeulv er befengt med usikkerhet. Mannen har glidelås der andre har munn. Fredriksen betrakter journalister som kryp og åpenhet som striptease - uten at det svekker hans popularitet.

DET SOM ER sikkert er gråtekonenes sammenkomst. Deres budskap vil være dette: Hva er det med Norge som gjør at de flinkeste forlater det? Svaret har til alle tider vært at Norge er et firkantet samfunn hvor misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften. Her er så lavt under taket at det sjenerer gigantene. De får gnagsår helt ned på skuldrene. Sannheten er selvfølgelig en helt annen: de rikeste er også de gjerrigste. De forakter folk som betaler skatt, særlig av personlig inntekt. Denslags plunder er for folk som verken har kapitalinntekter eller personlige skatteadvokater.

JOHN FREDRIKSEN har slitt ut lovboka i flere land for å unngå skatt. Han bor i London hvor det ikke betales skatt av inntekter fra andre land. Hans private tankrederi er registrert på Bermuda og virksomhet og bolig på Kypros tynes neppe av skatteskruen. Her hjemme kjenner vi best hans bidrag til å finansiere bunnlaget Vålerenga og tusenlappen han forærte til en tigger utenfor julebordet på Theatercafeen. John Fredriksen er på en gang landets rikeste person og dårligste skatteyter. Er det noe å beundre? Er det nok til å redusere oss selv til dørmatte i stum beundring?

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORESTILLINGEN om Norge som den siste sovjetstat på skatteområdet er både dum og kunnskapsløs. Norsk skattelovgivning er meget gunstig for kapitalinntekter, og spesielt gunstig for skipsfarten. Men hvis målet er å bevise at Hjallis tok feil - altså at det er mulig å gå på null - finnes det selvfølgelig enda bedre alternativer. Historisk har våre skipsredere vært langt fremme i den idretten. Tidvis har de sogar gått under null, dvs. havnet i skattesvindel og fått politi og domstol på nakken. Næringens evne til å forvalte sine skatteprivilegier på en god måte er i det hele tatt nokså nedslående. Når silkeslipsene gråter rører det ikke mange hjerter.

FORSVARET AV de rikes privilegier havner alltid på samme sted: De frie pengenes gunstige ringvirkninger. Visst er det riktig at økonomisk virksomhet kan skape arbeidsplasser, utvikling og inntekter. Derfor bør vi stimulere skaperkraft, produksjon og eierskap. Men vi skal heller ikke være naive og tro at slike penger har en mer nobel effekt enn de som fordeles gjennom skattesystemet. Enkelte vil dessuten ha oss til å tro at fellesskapet bare er en kasse for alenemødre, bønder, trygdemisbrukere og annet pakk. Sannheten er at det meste av offentlige utgifter og politiske tiltak har som formål å stimulere verdiproduksjonen. Det gjelder bl.a. skatte- og finanspolitikken, utdanning og forskning, viktige deler av utenrikspolitikken, helsevesenet, justisvesenet, energipolitikken - for ikke å snakke om trygdeyutelser og sosiale støtteordninger som befrir næringslivet for store kostnader.

DERFOR ER DET så kvalmende når små og store kapitaleiere hevder at samfunnet rundt dem er en hindring, og at de ikke har ansvar for annet enn regnskapets bunnlinje. Selvfølgelig skal aksjonærer og ledere ha et våkent blikk på bunnlinjas budskap. Sunne og langsiktige bedrifter krever mer enn å slå stiften. Samtidig må de ikke overse verden rundt seg. I lengden er det både dumt og ulønnsomt å bare betrakte menneskene som kunder og samfunnet som de andres møteplass. Kapitalen er en del av felleskapet og må bidra til det.

STOREULV HAR tatt steget fra Oslos østkant til en bolig i London verdt en halv milliard. Han leder store foretak og har en formue på rundt 40 milliarder. John Fredriksen er den rikeste nordmannen gjennom tidene. At han blir kypriotisk statsborger for å spare skatt, kan ingen gjøre noe med. Vi ønsker lykke på reisen, men sitter igjen med en undring: Hvordan kan en så stor mann være så liten?