Lykkelandet

Nordmenn er lykkelige optimister, kunne vi her i avisa fortelle, med støtte i internasjonale undersøkelser. Men selv jeg, som tilhører det hemmelige broderskap av mennesker som ikke er interessert i fotball, har de siste ti dagene hatt mistanke om at sånn må det være.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sportsjournalistene har nemlig foran hver kamp der Norge spiller, kunnet fortelle at Drillos er uslåelige. Det som virkelig skjer på banen er fort glemt, for optimisten har i alle fall den fordel framfor pessimisten at han eller hun allerede har hatt sin glede når virkeligheten viser seg i all sin vemmelighet.

  •  Professor Ruut Veenhoven i Nederland har gjort det til sin spesialitet å forske i lykke. Ved hjelp av ikke nærmere angitte spørsmål har han funnet ut at nordmenn scorer 7,4 poeng av ti mulige på lykkebarometeret. At vi likevel kommer som nummer 10 av 23 land, rokker ikke ved lykkefølelsen, for en annen undersøkelse viser at vi er Europas superoptimister. Riktignok avslører den at nordmenn ikke er så lite dobbeltmoralske: Vi insisterer på at vi lever i pakt med naturen, men vil ikke bruke penger på miljøvern. Men det er vel bedre å ha dobbeltmoral enn ingen moral? Ellers hadde ikke vår presteutdannede statsminister nedatt Verdikommisjonen.
  •  Kanskje optimismen forklarer det fenomen som Odd Børretzen i sin tid påpekte: Våre forfedre var de eneste som ikke priste seg lykkelig over at isen forsvant i istiden, i stedet fulgte de etter den, til de kom så langt nord som bare er mulig. Det kunne jo alltids bli bedre og varmere.
  •  Den ungarsk-britiske forfatteren Arthur Koestler skrev reisebrev fra Norge i The Observer ved begynnelsen av 60-tallet, og forundret seg først og fremst over at man i dette landet kjøpte énveisbillett på fergen når man skulle på tur til ei øy. Alle andre steder får man tur-retur billett med det samme. Nordmennene vet ikke riktig om de kommer til å bli på øya. Han bemerket også at avisene over hele førstesida skrev at sola kom, når det var håp for dét.
  •  «Nå får du 10 dager sol», sto det å lese over hele førstesida til VG lørdag. I går var det forhåpentlig glemt, og avisas værmelding fortsatte som ingenting var hent. Verre var det med Moskvas meteorologer i helga: De spådde noen regnbyger, men byen ble herjet av en orkan som drepte åtte og såret 200. Spåmennene fikk sparken, bevilgningene til meteorologien ble kuttet ned. Ikke rart at Russland bare scoret 5,1 poeng og havnet tredje sist på lykkebarometeret.
  •  Hvis da ikke de forskjellige nasjonalitetenes lykkefølelse er tilpasset hjemstedet. Nederland scorer høyest i undersøkelsen, men nordmenn flest ville nok i lengden bli dypt ulykkelig om de skulle bo der. «Et langt, kaldt land, nesten uten mennesker,» heter Thomas Hylland Eriksens lærebok om Norge for skolens samfunnslære. Her er vi bare 13 mennesker pr. kvadratkilometer, i Nederland er de 470. «Faen, er det folk her, da,» sier eller tenker nordmenn flest om de treffer på andre tofotinger på tur i skog og mark. I Nederland ville de nok bare sagt «Faen!», og det mange ganger.
  •  Merkelig nok er landene i det nordvestlige hjørnet av Europa de lykkeligste. De er samtidig landene som historisk er preget av protestantismens alvor og kronisk dårlige samvittighet: «Hver gledesstund du har på jord betales skal med sorg,» som det heter hos Bjørnson. Kanskje dette likevel er den dypeste årsaken til både optimismen og lykkefølelsen: Man skal ikke klage, men ta til takke med tingene slik de er.
  •  Når i tillegg en ekte professor fra utlandet spør oss om hva vi synes om oss selv og vårt eget liv, ja, da blir lykken nesten fullkommen. For intet gleder en nordmann mer enn å få anledning til å snakke om seg selv og kanskje belære en og annen utlending om hvordan de bør ordne livet sitt. Vi har jo allerede klart det som Jesus ikke maktet, å skape fred på Betlehems-marken. Det er ikke vår feil at stedets tilfeldige innbyggere ikke lærer å bli som oss, men fortsetter å slåss.