Lykkelig i dvale

Bjørn om vinteren, lærer om sommeren og Venstre-politiker mellom valgene. Nesten usynlig.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER NESTEN respektløst å antyde at Norges eldste parti er litt usynlig om dagen. For har ikke nettopp nestleder Trine Skei Grande foreslått at landets lærere bør få fri hvert sjuende år for å etterutdanne seg? Og har ikke sjefen sjøl, Lars Sponheim, seinest onsdag denne uka opptrådt i TV 2s Holmgang som om han fremdeles var statsråd? Og har ikke energi- og miljøkomitéleder Gunnar Kvassheim helt siden regjeringsskiftet ustoppelig gjort livet surt for miljøvernminister Helen Bjørnøy?JO DA, men likevel. Tall fra Observer Norge og søk i avisenes tekstarkiver bekrefter min iakttakelse. Venstre lever som en fredfull øy i Stortinget, mens stormene raser rundt alle andre. Regjeringspartiene er i konstant blæst og må ile til for å tette de minste sprekkdannelser i skroget. Frp er en voksende Midgardsorm som truer alle sjøfarende. Høyre har forlist og klamrer seg til en sleip planke i opprørt sjø, uten nødbluss og uten noe redningsskip i sikte. Hvorfor skulle mediene interessere seg for Venstre som sitter lykkelig, men nokså maktesløst, på tørt land med stabile meningsmålinger på et lavt, men foreløpig sikkert nivå? Det måtte være fordi det stunder mot landsmøte.

VENSTRE GLEDER seg til landsmøtet, som denne gangen er konsentrert til to dager, førstkommende lørdag og søndag i Oslo. For da skal delegatene feire det beste valgresultatet siden 1969. Venstre har ikke ledet en stortingskomité siden Bent Røiseland og Helge Seip delte utenrikskomiteen i 1969-73. Nå får partiet ordet i alle saker som handler om energi og miljø gjennom komitéleder Kvassheim. Dessuten er partiets stortingsgruppe jevnstor med de andre sentrumspartienes og ikke så forferdelig mye mindre enn SVs. Før var det bare Lars Sponheim som struttet. Nå strutter hele gruppa, selv om det må et landsmøte til for å se det.

MEN OGSÅ VENSTRE må tenke framover. Et parti med ambisjoner kan ikke slå seg til ro med å ha stabilisert seg over sperregrensen. Med 10 stortingsrepresentanter er ikke spranget fra lillebror til storebror i sentrum stort. Et såkalt sosialliberalt parti som Venstre burde ha et større vekstpotensial enn henholdsvis KrF og Senterpartiet med tanke på at både antall personlig kristne og antall bønder er synkende. Derimot burde det være grunnlag for et liberalt parti å få flere stemmer i byene. Men da må Venstre lykkes med å markere seg på flere områder enn miljø og mat. Det blir for snevert, selv for de mest ulvevennlige gourmeter fra Oslo. Dem er det uansett ikke så mange av. Forsøket på å relansere seg som lærernes parti, skolepartiet, er et forsøk i en slik retning. Men Venstre skuslet bort den sjansen ved ikke å forlange statsrådsposten for utdanning da partiet satt i regjering. Nå var jo Venstres regjeringsdeltakelse i seg selv mirakuløs, ut fra valgresultatet i 2001, så man hadde kanskje ikke så mye å slå i bordet med overfor Kristin Clemet.

FREMSKRITTSPARTIETS stigende oppslutning er ikke bare av det onde for Venstre. Det viser at framgang er mulig og gir inspirasjon. Det samme gir oppslutningen til søsterpartiene i nære naboland. Både i Sverige, Danmark, Storbritannia og Tyskland er oppslutningen om de mest Venstre-liknende partiene vesentlig større enn her. Også i Oslo, Akershus og på Vestlandet har Venstre betydelig større støtte enn landsgjennomsnittet. Om det bare kunne bre seg, tenker nok de med størst von. Det blir siktemålet for prinsipprogramkomiteen som skal settes ned på landsmøtet. Den skal ledes av tidligere generalsekretær Hans Antonsen. Med seg i komiteen skal han blant annet ha med seg den profilerte og ofte kontroversielle filosof Nina Karin Monsen.

FRAMOVER skal det nok tenkes, mellom skåltalene på det korte landsmøtet. Men innimellom vil representantene for den evig truede dyreart humre hjertelig seg imellom over at de nok en gang har berget skinnet og tilbakelagt galluptall på 1,9 prosent. Tidligere stortingsrepresentant Terje Johansen vil kanskje kneggende minnes sin egen kommentar på en slik måling i Dagsrevyen. Reporteren spurte om han ikke fryktet at også resten av Venstres velgere ville forsvinne. «Nei», svarte Johansen, «for dem kjenner jeg personlig».