Lykkelig skilsmisse

Høyre har vedtatt at de kirkelige reformene bør føre til et skille mellom kirke og stat. Kristelig Folkeparti har reagert nervøst på vedtaket som bringer Høyre mer i pakt med de virkelig kirkelige enn selveste KrF. Jeg tror Kristelig Folkeparti vil forsvare sitt hegemoni og raskt vil gå enda lenger enn Høyre nå har gjort. Da er det håp om at vi andre endelig kan bli kvitt statskirken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ett av de mange paradokser er at de konservative både i politikken og kirken begrunner sitt ønske om kirkelig skilsmisse med Arbeiderpartiets styringskåthet. «Klåfingrethet,» sier Inge Lønning. Det er visstnok ekstra provoserende at den unge Trond Giske nå er kirkens politiske overhode med det siste ord, for eksempel i utnevnelsen av biskoper.

  • I dette lys er det en sann svir å minne om at den mest provoserende bispeutnevnelsen på mange år skjedde under regjeringen Bondevik da statsministeren erklærte seg inhabil og slik banet veien for Anne Enger Lahnsteins bulldoseringsutnevnelse av tidligere Senterparti-leder Gunnar Stålsett som biskop i Oslo. I og for seg noe av det fornuftigste som er skjedd i kirken, sett med mine øyne. Men mine øyne er absolutt ikke de dominerende kirkeledernes. Det er vel bare Gudmund Hernes' utnevnelse av Rosemarie Köhn som mer har ergret de konservative kirkens menn.
  • Av frykt for at en fristilt kirke vil bli helt overtatt av konservative lutheranere med slike som Møre-biskop Odd Bondevik i spissen, har de liberale teologene gått inn i en statskirkekonservativ allianse med Arbeiderpartiet. De liberale teologene ønsker beskyttelse mot bondevikingene ved at staten forblir oppmann i kirkestridene og sørger for at allmenne prinsipper som likestilling og ikke-diskriminering også får innflytelse i kirkelige anliggender. Arbeiderpartiet forsvarer statskirken ikke minst av frykt for at en fristilt kirke vil bli både mer konservativ og mer aktivistisk. Blant annet i USA har man sett at menighetene mobiliseres som politiske stormtropper drevet fram av et glødende engasjement slik som i kampen mot selvbestemt abort. Sånn sett var det enda et paradoks at Høyre på det samme landsmøtet i Bergen gikk inn for kirkelig skilsmisse og selvbestemt abort. Effekten på oppslutningen om Høyre skulle da bli temmelig lik null. Det partiet vant på gyngen gikk nok tapt på karusellen.
  • Fellesnevneren for de politiske partienes omgang med spørsmålet om statskirken, er at den er lite prinsipiell og handler om hva som er lønnsom politikk. Ordningen stammer fra 1536 og ble innført to år etter at Henrik 8 tok makten over den engelske kirken for å sikre seg mot kirkelig fordømmelse av både sitt dødbringende seksualliv og sin voldelige maktutøvelse. Fire år etter den norske statskirkeordningen etablerte Ignatius de Loyola jesuittordenen. Vi var bare så vidt ute av middelalderen da statskirken ble innført, og hensikten var ikke å fremme gudsfrykt, men å sikre kongemakt.
  • For sikkerhets skyld er vår statskirkeordning nedfelt i Grunnloven. Det betyr at prosessen for avvikling er lang og kronglete. Og det betyr at Arbeiderpartiet blokkerer et grunnlovsmessig flertall så lenge partiet velger å holde fast ved en anakronistisk statskirkekonservatisme. Trond Bakkevig som en gang var personlig rådgiver for utenriksminister Knut Frydenlund, leder det kirkelige utvalget som om to år skal legge fram en utredning om saken. Bakkevig synes selvsagt at Høyre kunne ha ventet på at hans utvalg blir ferdig og kan legge premissene for debatten. Eller sagt med renere ord: Styre den. Mitt eget ufromme håp er at debatten som nå allerede er her, vil vise at dette dreier seg om en dragkamp om milliardverdier i kirkebygg og eiendommer, sugerør i statskassa, beinhard teologisk konservatisme, motstand mot likestilling og utbredt diskriminering.
  • Tro er en personlig sak. Medlemskap i et trossamfunn skal være aktivt og bevisst valgt ut fra en gjennomtenkt overbevisning. Religionsfrihet betyr også frihet til ikke å tro. Meningsløsheten ved at en stat holder seg med en statstro blir klarest illustrert i slike teokratier som mulla-styret i Iran. Den statlige lutheranismen er selvsagt en mildere variant. Men det er en variant.