Lykken er å bli sparket

Erik Tønseth ble sparket fra Kværner og utløser en fallskjerm på nivå med det Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har satt som akseptabel belønning til udugelige ledere. Beløpet er nesten like høyt som det Pål Kraby hadde i posen da han vandret ut av arbeidsgiverorganisasjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Blant annet derfor mangler NHO troverdighet når de igjen inviteres til å delta i en debatt om norsk lederkultur. Erik Tønseths avgang viser at de også mangler tyngde når de kritiserer årets lønnsoppgjør. Minst én prosent av de økte kostnadene skyldes forståelig aggressivitet mot et system hvor de som mislykkes, honoreres. Erik Tønseths avtale står likevel i en særstilling. Det er godt gjort med alle de absurde fallskjermavtalene som er offentliggjort de siste årene.

Og det er i og for seg ikke beløpet som får meg til å stusse over avtalen, selv om en ekstra bonus på 20 millioner kroner for ikke å ha gjort jobben godt nok, absolutt er respektabelt. Men så har da også Tønseth satt en nesten uslåelig rekord, i alle fall målt etter kursutvikling på aksjene. Uten Asias hjelp hadde han neppe klart det, men det skal uansett bli vanskelig å matche Tønseths innsats.

  • Det jeg stusser over, er de kravene styret i Kværner stiller for at Erik Tønseth skal kunne utløse fallskjermen. Først gir de ham en lønn som, inklusive frynsegoder, ender på drøye 8,2 millioner kroner. Lønnsnivået begrunnes blant annet med den risiko Erik Tønseth tar ved å fronte kompliserte Kværner.
  • I neste omgang fjernes risikoen ved å kontraktsfeste tre av disse ganske svimlende årslønningene som fallskjerm. Beløpet blir ikke redusert med fem flate øre selv om Erik Tønseth klarer å skaffe seg andre inntekter etter at han har skilt lag med Kværner. Det er blitt ganske vanlig i andre fallskjermavtaler, og jeg tror Tønseth er i stand til å skaffe seg inntektsbringende arbeid.
  • Skulle derimot Erik Tønseth selv ha begynt å tvile på sine evner til å løse Kværners grunnleggende problemer før styret grep inn, ville en pikant situasjon ha oppstått. Blant dem som mener å kjenne Erik Tønseth, utelukkes ikke muligheten for at han en eller annen gang har vurdert hvorvidt han er rette mann for Kværner. Ledere med betydelig dårligere lønn enn Tønseth er i alle fall i stand til å oppfatte signaler fra et styre eller et marked som gradvis mister tilliten til lederen.
  • Kanskje har han til og med vurdert det dithen at det var i eiernes interesser, og eiernes interesser måles i aksjekursen, at han trådte til side. Ikke minst kunne Tønseths egen fallende formue i Kværner-aksjer være et incitament for å banke på døra hos styreformann Christian Bjelland og foreslå et sjefsskifte for å gjenopprette tilliten. Det er en ærlig sak å erkjenne sin egen begrensning, selv om de færreste gjør det. I Erik Tønseths tilfelle ville en slik erkjennelse ha kostet ham 20 millioner kroner. Fallskjermavtalen med eierne forutsetter nemlig at han blir sparket. Bare da, ikke hvis fornuften seirer, ville Tønseth kunne utløse formuen.
  • Nå hadde sikkert Bjelland og Tønseth funnet en løsning i strid med kontrakten, men man skal uansett lete lenge for å finne belønninger som bare utbetales dersom den som skal belønnes gjør seg ubrukelig. For det er slik Tønseths avtale fungerer.
  • Utviklingen i Kværner de siste månedene vil kunne sette mer ondsinnede mennesker enn meg på tanken om at det er nettopp dette Tønseth har forsøkt.
  • Kværner har selvfølgelig ikke vært alene om å se at markedsverdien på selskapet har falt dramatisk, men Kværner er det eneste selskapet hvor en generell kollaps i aksjemarkedet er kombinert med en vedvarende mistillit til selskapets ledelse. Dette har bidratt til å kjøre Kværner-kursen hardere enn kursen i tilsvarende selskaper. Derfor utløser Tønseths avgang øyeblikkelig en lønnsom psykologisk effekt for dem som besitter den rette kunnskapen på rette tidspunkt.
  • Det finnes langt mindre forbrytelser som straffes mye hardere enn ulovlig innsidehandel. Men det spørs om det finnes mer lønnsomme metoder.

Som en ekstra bonus til eierne sørget styret for å la det gå to døgn fra Erik Tønseth ble oppsagt til informasjonen ble gjort kjent for andre enn innsiderne. Slik gjorde man det mulig for noen få å handle aksjer i et Kværner-marked som garantert ville stige på nyheten om Tønseths avgang.