Lykken i å være trist

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han lever isolert, utenfor alle andre. Han har forlatt verden fordi den er likegyldig. Han er sin egen fange i en mørk leilighet.

«Jeg ligger på rygg, uvirksom. Det eneste jeg ser er tomhet, det eneste jeg lever av er tomhet, det eneste jeg rører meg i er tomhet. Jeg utstår ikke smerte... Min sjel er Dødehavet, over hvilket ingen fugl kan fly...

Jeg har bare en venn, Ekko. Og hvorfor er ekkoet min venn? Fordi jeg elsker min sorg og det ikke berøver meg den. Jeg har bare en fortrolig, nattens stillhet. Og hvorfor er den min fortrolige? Fordi den tier

– Vi medikaliserer avviket

I dag ville denne mannen trolig blitt satt på antidepressive midler. Men da boka «Enten-eller» av Søren Kierkegaard kom ut i 1843, fikk både jeg-personen og forfatteren raskt kultstatus. Melankoli er ikke farlig, men nødvendig, mener den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson.

– Det påstås at 30 prosent av vestlige mennesker en gang i løpet av livet vil få diagnosen depresjon. Vi medikaliserer hver avvikelse fra det velbefinnende.

Ute ligger studentene i gresset og nyter sola over Uppsalas Univärsität. Her inne, lent over skrivebordet på kontoret i avdeling for kultur-og idéhistorie, sitter en av Sveriges mest anerkjente intellektuelle i dyp konsentrasjon.

– Og så dette kravet om at man skal være seg selv, sier hun til slutt.

Karin Johannisson ser opp.

– Det er en oppskrift på angst og rastløshet, på den tomhetsfølelsen som preger vår tid. For hvis man ikke vet hvem man er, hvordan skal man da kunne være seg selv?

Nylig slapp idehistorikeren boka «Melankoliska rum. Om ångest, leda og sårbarhet i förfluten tid og nutid». Hennes reise gjennom melankoliens ulike uttrykk gjennom historien har vakt oppsikt og begeistring i Sverige. For mens man i antikken anså melankolikeren for å være hardere prøvet, men også mer begavet enn de tre andre temperamentene kolerisk, sangvinsk og flegmatisk, blir han i dag redusert til en svakelig figur. I boka gir Johannisson et spark til legemiddelprodusentene, som hun mener tjener store penger på at stadig flere får en diagnose. Diagnosen blir et nederlag, men også en befrielse, mener Johannisson.

– Får man en depressiv diagnose, får man en bekreftelse på det man føler, og man fratas ansvaret. Lavt serotoninnivå, sier legen, og man slipper å forholde seg til de tingene i livet som kanskje skaper de vonde følelsene.

Hun understreker at hun ikke tar for seg den alvorlige depresjonen, som absolutt må tas på alvor og behandles. Det er grensetilstanden hun finner interessant. Når går noe over fra å være innenfor det normale til å bli et avvik? Og ikke minst, har de vonde følelsene en funksjon?

– Det er nettopp derfor jeg har kalt boka «Melankoliska rum», sier Johannisson.

– Vi trenger rom for melankolien, for ettertanken. Ethvert menneske som ønsker å ta inn over seg livet i alle dets fasetter, vil oppleve melankoli. Og det er ikke farlig, det er nødvendig.

Et av hovedtemaene i boka er hvorvidt følelser ikke bare uttrykkes ulikt, men også oppleves ulikt, i forskjellige samfunn.

På 1600-tallet ble melankoli forklart med en overvekt av svart galle i kroppen. Melankolikerens følelser var fortvilelse, skrekk, sterk sult og voldsomme svingninger. 1700-tallets melankoliker kunne rammes av voldsom gråt og sorg. Så kom Freud med sine teorier om borttrengte konflikter, og melankolikeren ble nevrotisk og angstfylt.

– Hva med vår tid?

– Jeg nevnte depresjon. I oppslagsverk fra 1. verdenskrig betydde depresjon rett og slett inntrykk i et stykke materie. I dag er det synonymt med nedstemthet, passivitet, lav stemme, stillstand. Da opplever og uttrykker melankolikeren seg også slik. På den måten kan man kommunisere til samfunnet hvordan man har det, sier Johannisson.

– Mener du at man bevisst uttrykker visse typer følelser for å få aksept for sin melankoli?

– Ikke kalkulert, men vi er jo sosiale vesener som formes av mønstrene som gir oss bekreftelse. Derfor er det så viktig å beherske følelseskodene som ligger i tiden, klassen, kjønnet. Kvinner har for eksempel mye mindre rom for å regnes som normale. Så snart kvinner handler utenfor det forventede, er dypt nedstemte, kranglete eller frustrerte, risikerer de å bli bedømt som syke. Men hvis enhver følelse av nedstemthet blir klassifisert som et avvik, og hvis de som ikke klarer å følge opp samfunnets krav blir sett på som syke, burde vi kanskje redefinere hva som er sykt, sier hun.

– På meg virker det som det er mye plass for følelser i dagens offentlighet?

– Vi har et veldig schizofrent forhold til følelser. Rett iscenesatt følsomhet kan verdsettes høyere enn behersket distanse. Men man skal vite når man skal holde dem tilbake.

I boka skriver hun:

«Hvorfor, kan man spørre seg, gråt ikke en minister før? Fordi han var mer følelsesmessig disiplinert? Fordi det ikke var rasjonelt i forhold til retorisk effekt ettersom følelser ikke hørte hjemme i den offentlige sfæren? Først når følelseskoden sier at han skal gråte, gråter han. Og han gjør det oppriktig. Temaet er urovekkende ettersom det utfordrer bildet av det autentiske jeg-et. Er dette hva jeg virkelig føler eller hva jeg bør føle? Hva er maske og hva er ekthet? Kan masken skape den ektheten som den har som formål å forestille?»

– Ja, kan den det, Johannisson?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tror det. Kanskje det er derfor det er så stort fokus på nære venner i dag. Vi trenger en arena for å utforske og vise sanne følelser.

I boka viser Johannisson til Emile Durkheims begrep «anomi» som en nøkkel til å forstå vår tid. Anomien er en tilstand av forvirring og distraksjon i et samfunn uten felles normer og en samlende fortelling. Og så kommer vi til det øyeblikket der hun lener seg over skrivebordet og stiller spørsmålet:

– Om man ikke vet hvem man er, hvordan skal man da kunne være seg selv?

– Da skaper man seg en identitet?

– Nettopp. Det kapitalistiske samfunnet genererer, ja, er avhengig av et tomrom som må fylles. Som den tilfredsstillelsen man kan få ved å kjøpe seg nye klær. Det er en sterk følelse, jeg vet ikke hvordan den best kan beskrives.

– Som å skape seg selv på ny?

– Der sa du det. Men det er en følelse som ikke varer. Tomheten kommer tilbake, bare enda sterkere.

– Så hvor går vi da? Hvis vi har sett tomheten i øynene? Fins det en ny fortelling som kan gi oss mening?

Johannisson plirer med øynene.

– Det virker på meg som klimakrisen er i ferd med å bli en slik fortelling.

Hun smiler. To generasjoner kvinner møter hverandres blikk.

– Eller hva tror du? Kan dagens oppvoksende generasjon finne mening i å bry seg om naturen?

– Absolutt, svarer jeg.

– Kanskje miljøbevegelsen og finanskrisa var akkurat det vi trengte for å komme videre.

Kristine Hovda er journalist i Dagbladet.