Lyrisk lavmål

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Høydehopperen Ivan Ukhov, det er vår mann!

Kraftlyrikeren Hagbart Smergel kommer oppglødd inn i redaksjonen. Iført fullt treningsutstyr.

– Hans prestasjon viser at det ikke er om å gjøre å hoppe høyest. Dette har vi kraftlyrikere stått for i alle år. Høyden er ikke det viktigste, men at man noe vil.

– Dette er uklart, Smergel. Hva mener du?

– I kraftlyrikken er satsen det avgjørende, hvis du forstår hva jeg mener. Ukhovs snublende form for tilløp er genialt. Først forsøker han å hoppe, noen meter fra lista. Men han er ikke ferdig, selv om hoppet tilsynelatende er mislykket. Han springer videre, tar sats og ruller seg under lista. Akkurat slik fungerer mine dikt. De letter fra bakken på haltende versefot, men holder seg under middagshøyden.

– Mannen var jo snyden full?

– For oss kraftlyrikere har aldri en promille eller to vært noen hindring. Vår estetikk er i samsvar med Ukhovs. Det gjelder å hoppe mellom bakken og lista. Jo lavere list, desto større prestasjon. Ukhov startet på 2,32. Hadde han fått lov til å fortsette, er jeg sikker på at han kunne kommet ned på halvmeteren.

– Det er altså om å gjøre å hoppe lavest mulig?

– Det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn det er for en kraftlyriker å komme under lista. Russerne er eksperter på dette. Se på Boris Jeltsin! Den største kraftlyrikeren av dem alle. Eller fotballdommeren Sergej Sjmolik fra Hviterussland som ble tatt av banen for noen uker siden. Så du ikke hvordan han triumferte med armene over hodet før han ble dyttet ned i garderoben? Jeltsin, Ukhov, Sjmolik, Smergel. Der har du de fire store. Vi snakker om taperens triumf.

– Er det ikke om å gjøre å vinne?

– Langt ifra, bladfyk. Målet må aldri mistes av syne.

– Og det er?

– Å lande på madrassen, bladfyk. Og bli liggende.