Lyset i tunnelen er ikke et møtende demonstrasjonstog

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har ikke vært den beste opptakten til ettermiddagens demonstrasjonstog, «Stopp muslimhetsen!». Tirsdag skrev medisinerstudenten Attiq Ahmad Sohail i et debattinnlegg i VG at den norske likestillingen er på villspor; «kvinnen må ikke miste sin eksepsjonelle varme og relasjonsorienterin». Onsdag avslørte Aftenposten at minst syv talibanere har fått opphold i Norge det siste året, deriblant en torturist. Om ettermiddagen var det gjengslagsmål inne i Oslo Tingrett. Og tidligere i uken måtte Jonas Gahr Støre igjen forklare hvorfor Mullah Krekar får bli.

I løpet av noen dager ble innvandringsdebattens fire yndlingstemaer tilsynelatende illustrert; mangelen på likestilling, en naiv asylpolitikk, kriminalitet og terrorisme.

Mange bak oppropet «Stopp muslimhetsen», som er utgangspunktet for demonstrasjonen, vil si at de fire uavhengige nyhetssakene nettopp illustrerer deres poeng. Alle muslimer i Norge må svare for hva andre muslimer gjør, sier og tror, både her i landet og ellers i verden.

Det har de til en viss grad rett i. Generalisering er den største trusselen mot integrering, og det er ingen tvil om at debatten lider under det. Men i sitt opprop går initiativtakerne i den samme fella selv med noen voldsomme påstander og generaliseringer om tilstanden her i landet som få nordmenn vil kjenne seg igjen i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut i fra teksten i oppropet skulle man tro vi lever i en unntakstilstand, hvor muslimer daglig blir trakassert og hetset. Det er jo ikke sant. De aller fleste muslimer og norskinger lever i fred og fordragelighet sammen. Det opplever jeg selv på nært hold som beboer i den bydelen i Oslo med størst minoritetsbefolkning. Det er heller ikke statistikk, eller en gang mange nyhetsoppslag, som kan underbygge påstanden om at muslimer blir angrepet.

Det betyr selvfølgelig ikke at minoriteter her i landet ikke blir diskriminert, eller at noen kan føle debatten som stigmatiserende. Men når oppropet fremhever at mange unge muslimer født og oppvokst i Norge føler seg som fremmede i eget land, spør jeg om det faktisk er tilfellet og i så fall hvorfor. Det er jo et tegn på manglende integrering. Men skyldes det en økende muslimhets, slik oppropet antyder, eller er det et mer sammensatt og kompleks problem som man kjenner igjen i minoritetsmiljøer verden over, hvor yngre generasjoner står med et bein i den gamle og ett i den nye kulturen?

Det må bli slutt på hatefulle angrep på minoriteter, spesielt fra politisk hold, står det i oppropet. Politikere har et særlig ansvar, men deres ytringer i likhet med alle andres må møtes med motargumenter. Det er kjernen i demokratiet. Heldigvis har stadig flere unge muslimer kastet seg inn i debatten og har denne våren demonstrert både mangfold og uenighet.

Ja, noen vil bruke ukas nyhetsoppslag som ammunisjon. Men lyset i tunnelen er ikke et møtende demonstrasjonstog.