Lystens sønner og døtre

Obskøne bilder og tekster er kjent fra alle høykulturer i all historisk tid, i Østen som i Vesten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De har kultisk religiøst opphav som en hyllest til kjønnsakten. For samfunnets ressurssterke har de samtidig fungert stimulerende i privat eller kollektiv paring.

Men først på 1700-tallet ble «pornografien» bevisst provokativ. Samtidig ble den langsomt mer hemmelig, forbudt og tabuisert. For litteratur og billedkunst ble dette til dels frigjørende, ofte også lønnsomt. På det seinvictorianske 1800-tall ble pornografien samtidig utropt til samfunnsfare. Psykiatrien gjorde den til slutt til en sykdom.

På 1900-tallet begynte tabuiseringen å falle. Men det gikk langsomt.

For bare ni år siden lot halve Norge seg sjokkere av mine fortellende refleksjoner rundt egne kroppslige og seksuelle erfaringer fra New York og andre storbyer i tiåret før. I egne øyne bedrev jeg folkeopplysning. De enkle ikoner og mannskropper M.M. Malvin hadde laget, var lekne gåter til hjelp for tanken. For mange var dette «pornografi».

Den store provokatoriske tradisjon i Vestens pornografi fra marki de Sade og hans samtid, kulminerte kanskje med Robert Mapplethorpe. Jeg kjente denne fotografens nakenmodeller i New York før noen av oss visste at han ble historiens siste store pornograf. Så døde han. Så ble det strid om innkjøpene av hans fotografier til USAs kunstsamlinger. Det var siste gang USA, kollektivt, lot seg sjokkere av visuelle sanseinntrykk.

Mapplethorpe og jeg hadde deltatt i den samme ekstreme, ritualiserte homoseksuelle mannskulturen. Men det vi drev med der, var ikke så subkulturelt og så spesifikt for vår seksuelle preferanse som mange trodde. De homoseksuelle hadde bare tatt tida litt fastere på pulsen.

På ti år er forskjellen på «homofil» og «heterofil» blitt mindre enn noen gang. 1980-tallet er blitt en forgangen tid. Den gang, i gamle dager, ble det lagd barn på gamlemåten, bak lukkede dører eller på et skittent motell, mens forholdet mellom skam, hemmelighet, tilfeldighet og plan varierte. Kjærligheten var til stede av og til, brunsten alltid.

Mine fortellinger og Mapplethorpes foto har i dag først og fremst dokumentasjonsverdi. Man skal lete lenge for å finne tenåringer som lar seg sjokkere. På nettet kan dagens tenåringer på en kveld utspionere alle de seksuelle leker deres foreldre har klart å lære seg gjennom et langt liv, og mer enn deres forfedre kunne ha drømt om å bivåne.

«Brent barn skyr ilden,» sa de gamle. Pornografisk tolket kan det bety at det blir vanskelig å få tenning på gamlemåten for dem som vokser opp med øyne som er mettet på erotiske sanseinntrykk lenge før mannskroppen blir hard og kvinnekroppen rund. Det er heller ikke særlig trening for annet enn fingre og øyne å kruse rundt på Internett, man får ikke brukt kroppen, som på dans, på gata eller stranda.

Rent demokratisk betraktet er det nok en fordel for oss mennesker at lystterskelen og fertiliteten nå synker over hele kloden - rett før den ellers blir overbefolket. På lengre sikt fristes man til utviklingsaritmetiske spekulasjoner rundt lystens død. Det kan true arten mennesker. Når lysten dør, tar livet slutt.