Lytt til kvinnene, ikke til Taliban

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

AFGHANISTAN: 8. juni skriver major Steinar Skaar ved Luftkrigsskolen i Trondheim et svar på kritikken som i den senere tid har vært rettet mot norske soldaters manglende kunnskap om norske forpliktelser i forhold til kvinner i Afghanistan. Skaar skriver at det er «et uttrykk for kulturimperialisme å kreve at ’vårt verdisyn’ skal legges til grunn for hvordan norske soldater opptrer i møte med det afghanske samfunnet». Han foreslår større respekt for «afghanske verdier». Norges forpliktelser handler om å følge FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det handler om å bidra til at målsettinger med bred internasjonal tilslutning gjennomføres. Formålet med resolusjonen er blant annet å øke kvinners deltakelse i konfliktløsning og arbeid for varig fred, samt å styrke beskyttelsen av kvinners menneskerettigheter i konfliktrammede områder. Å beskytte kvinners menneskerettigheter er ikke kulturimperialisme. Da må man i så fall blindt akseptere den samme retorikken som både Taliban og konservative krefter bruker for å bevare eksisterende maktforhold.

FOKUS hadde nylig besøk av de afghanske parlamentarikerne Sabrina Saqeb og Azita Rahfat. Ifølge dem blir «respekten for afghanske verdier» og imperialismekortet misbrukt av deres mannlige kolleger når de tar opp kvinnespørsmål i parlamentet. De ønsker støtte og anerkjennelse fra de partene som er involvert i gjenoppbyggingen av landet. Internasjonale aktører vil kunne bidra til å bygge opp respekt for deres arbeid og krav om realisering av kvinners rettigheter, ved å aktivt og synlig støtte dem. Slik kan kvinner selv stå i front for endring på sine egne betingelser, og de konservative ville ha ett mindre fiendebilde å skylde på, sa parlamentarikerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å støtte en slik strategi er helt i tråd med de forpliktelsene Norge har pålagt seg selv i Handlingsplan for implementering av FN sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2006). Handlingsplanen fastslår at Norge skal prioritere kontakt med lokale kvinner i alle faser, inkludert forebygging, konfliktløsning og fredsbygging. Til Skaars forsvar skriver han også at «et forbedret lovverk, en generell styrking av justissektoren, å heve kompetansen hos politiet og at det å utdanne unge» må til. Dette er gode tiltak i tråd med resolusjon 1325, men generelt gir Skaar inntrykk av at han ikke ser at det å støtte kvinner og kvinnelig organisering som en nøkkel til fred. Urzula Ashraf, Humanitarian Assistance for Women and Children, hadde en klar oppfordring til norske myndigheter og det internasjonale samfunnet da hun besøkte Norge i 2007; «Afghanistan trenger å bombes med utdanningsmuligheter, helsetilbud og press for kvinners rettigheter. Det er dette som kan fjerne terrorismen. Det er svært viktig å involvere sivilt samfunn og kvinneorganisasjoner i sikkerhetsspørsmål. Vi representerer grasrota og har legitimitet.»

Norge kan gjennom utviklingsbistand og øvrige tilstedeværelse være pådriver for å få etablert velfungerende klageinstanser, som for eksempel et nasjonalt likestillingsombud. En vaktbikkjefunksjon hvor man i samarbeid med lokal kvinnebevegelse sørger for straffeforfølgelse av dem som står bak overgrep. Slik vil en situasjon der en afghansk kvinne mishandles av sin ektemann foran øynene på maktesløse soldater ikke være begrenset til «møysommelig og langsiktig arbeid», men en prosess som myndiggjør kvinner og sikrer demokratibygging i praksis. Dette er sikkerhetstiltak satt ut i praksis. Å implementere resolusjon 1325 krever nytenkning i forhold til hva Norges bidrag til fredsbyggingen skal være, men også handling bak ordene. Vi håper at afghanske kvinner ikke venter forgjeves på den frigjøringen det internasjonale samfunnet så ambisiøst lovet dem i 2003.