Walsh gransket Iran- Contras-skandalen under Ronald Reagan. Midt inne i Monica-stormen skrev han en halvlang artikkel i The New York Review of Books der han syntes synd på Ken Starr som hadde startet en etterforskning han skulle holdt seg langt unna. Walsh undret seg over at Starr var så hissig på å få oppdraget med å etterforske Monica-affæren. Starr reagerte jo lynkjapt da Linda Tripp kom til ham med de nå så berømte opptakene av betroelsessamtalene med Monica.

• Walsh konstaterer at Monica-affæren springer ut av søksmålet som Paula Jones anla mot president Bill Clinton. Han slår fast at statsadvokater i alminnelighet tar i sivile søksmål med lange fingrer. Selv i alvorlige tilfeller av forsøk på falsk forklaring er det vanlig å vente med eventuelle tiltak til saken er behandlet av retten. Oftest ender sivile søksmål i et eller annet utenomrettslig forlik.
• Paula og hennes støttespillere var ikke interessert i forlik. Til slutt avviste dommer Susan Webber Wright hele saken. Men da hadde Monica-affæren dominert amerikanske nyhetsmedier i flere måneder, og gjør det fortsatt.
• Den opprinnelige Whitewater-etterforskningen, som nå går på femte året og har kostet nærmere 300 millioner kroner, er havnet helt i bakgrunnen for Monica-skandalen. Den ubehagelige følelsen som ikke vil slippe taket, skyldes at det virker som om Kenneth Starr hadde svært lite å vise for seg etter fire års etterforskning av presidenten og førstedame Hillary da Linda kom, og at dette plaget ham.
• Kenneth Starr er en ærgjerrig jurist som en gang håpet å bli utnevnt til dommer i Den amerikanske høyesteretten. For halvannet år siden, ett år før Linda dukket opp som troll av eske, erklærte Starr at han ville gå av som spesialetterforsker for å bli rektor ved det juridiske fakultetet ved et universitet i California. Han ombestemte seg da han ble framstilt som rotta i ferd med å forlate det synkende skipet. Er det helt urimelig å tro at Linda Tripp og båndene hennes framsto som en gyllen mulighet for Starr til likevel å få ram på presidenten som så ut til å «slippe unna» Whitewater?
• En spesialetterforsker som ikke reiser tiltale mot sitt etterforskningsobjekt når arbeidet er gjort, framstår som en fiasko. Da er det er ikke lett å holde klart for seg at den som etterforskes, er uskyldig til det motstatte er bevist. Den ugne følelsen forsterkes av at Starr har herjet brutalt med Susan McDougal fordi hun bare vil vitne hvis han går av. McDougal hevder at Starr ikke er ute etter sannheten, men etter å felle Bill Clinton. Derfor straffer han henne.
• Det kan se ut til at Monica Lewinsky er i en liknende situasjon. Hun får ingen beskyttelse av Starr før hun både forteller at hun hadde sex i en eller annen form med presidenten, og at han forsøkte å få henne til å lyve om forholdet. Hvis hun bare sier at de hadde sex, men holder fast på at ingen har oppfordret henne til å lyve, truer Starr med å tiltale henne for falsk forklaring.
• Det foruroligende ved dette er at Starr ikke har noen sak dersom hele dette komplekset koker ned til at de to voksne menneskene hadde en eller annen form for fysisk, seksuell kontakt. Det er ikke forbudt, uansett hvor dumt eller upassende det måtte være.
• Der vil det dessuten stå påstand mot påstand. Bill Clinton har under ed, og med blikket rett i øynene til det amerikanske folk, benektet at han har hatt et seksuelt forhold til Monica. (Det har Monica også benektet skriftlig, og under ed.) Det er selvsagt mulig at Clinton lyver (og at Monica løy), men det gir altså en uggen følelse at mannen som skal finne dette ut, har så mye å tape hvis det viser seg at presidenten snakker sant. Det er ikke sunt for rettssikkerheten.

Rimelighet og sunn fornuft tilsier at det aldri ville blitt noen Monica-etterforskning dersom Starr hadde fulgt det Walsh mener er vanlig praksis.