Må ropes tilbake

Da Thorbjørn Jagland aksepterte nederlaget valgnatta, skjedde det med et forsiktig smil om munnen. Få la merke til det. Få dager etter fikk Kjell Magne Bondevik nøklene til statsministerens kontor med en talende bemerkning: «Velkommen til virkeligheten.» Jaglands opptreden - 36,9 og det hele - er uforståelig i et kort perspektiv. Helt annerledes blir det hvis man legger til grunn at Jagland har god tid. Han vil ikke tvinge seg til makten, han vil ropes tilbake.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I en slik sammenheng er det slett ikke sikkert at Jagland oppfatter statsministerens sykemelding som en politisk mulighet. Tvert imot er det mer sannsynlig at den forkludrer hovedplanen. Den går i korthet ut på at regjeringen må få anledning til å vise sin politiske udugelighet så ettertrykkelig at sentrumsalternativet er dødt for år framover. Om nødvendig kan Thorbjørn Jagland vente helt til neste stortingsvalg i 2001.

  • Kommentatorer av alle kulører har ristet på hodet over Thorbjørn Jaglands mangel på strategi. 36,9 ble sett på som galskap - det var jo å forære regjeringsmakten til Bondevik. Men alt blir annerledes hvis Jaglands strategi var akkurat det, dvs. å la opposisjonen prøve seg og unngå egen slitasje. Regjeringsmakt på et svakt grunnlag framsto som et dårligere alternativ. Jaglands vurdering var at en slik regjering ville blitt slitt ned av opposisjonen og av mediene. Å måtte gå av med halen mellom beina, ville mest sannsynlig også ført til at hans dager som partileder ville vært over. Jaglands planer er annerledes: Han ønsker å være leder i Arbeiderpartiet i ti år til.
  • Det er ikke vanskelig å få øye på Thorbjørn Jaglands svakheter som leder og politiker. Som taler er han mer strukturert enn overbevisende. Han har problemer med den type småprat som smører samværet mellom mennesker. Jagland er den omvendte Thorvald Stoltenberg, en introvert person som tenker i strukturer og prosesser. Derfor kan det være vanskelig å få øye på det som Jaglands indre krets peker på som mannens styrke: Evnen til å gå i dybden, en typisk strategisk legning. Det er bl.a. derfor han trives i selskap med langsiktige næringslivstopper som Jens P. Heyerdahl.
  • Jaglands tenkemåte gjør at han har problemer med å være raus overfor politiske motstandere. Da det var en utbredt oppfatning at Bondevik gjorde en bra jobb, nøyde Ap-lederen seg med å karakterisere ham som en «behendig» politiker. Hans første kommentarer til statsministerens sykdom var nok saklig sett riktig. Jagland fikk hardere kjør av medier og opposisjon enn Bondevik. Det var uklokt å si dette fordi uttalelsen ble oppfattet som mangel på hjertelag. Men for Jagland telte troen på at historien vil dømme Bondevik til en parentes, antakelig mer.
  • Fra første dag hamret Thorbjørn Jagland løs på Bondevik-regjeringens økonomiske politikk. Han angrep utgiftsøkningene med all sin kraft, og klarte å få oppmerksomheten bort fra sine egne, dyre reformforslag. Det er en strategi han i dag får full uttelling for, godt hjulpet av den internasjonale økonomiske krisen. Jagland kan overta det politiske initiativet, mens regjeringen sliter med både virkeligheten og sitt indre samhold. Det er slik Arbeiderpartiet håper den skal råtne på rot. I en slik situasjon er Bondeviks åpenhet og velvillighet lite verdt. Da er det tid for det trauste, trygge og forutsigbare.
  • De siste dagene har både Jagland og andre sentrale tillitsmenn åpnet døra på gløtt for regjeringssamarbeid med andre partier. Det skal vi ta med en klype salt. Som det sies i de kretser: «Senterpartiet er totalt upålitelig, og Høyre er uten ledelse.» Arbeiderpartiet ønsker bare å ta makten i denne stortingsperioden hvis sentrum er så svekket at det gir styringsrom. Hvis ikke kan Thorbjørn Jagland godt vente til neste valg. Han jakter ikke på korte, politiske klipp, men på en ny Arbeiderparti-epoke.