Må vi bli kremmere?

Siden forfattere ofte har en søt naiv tro på at det finnes en absolutt sammenheng mellom oppmerksomhet og salgstall, dreier diskursen i forfatterkretser seg derfor lett over i det surmulende leie: Det er de gale bøkene som stikker av med oppmerksomheten og salgstallene, skriver Anne Holt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FORFATTERE BØR BLI forretningsfolk i stedet for å syte over begredelige salgstall, synes å være postulatet i Unn Conradi Andersens «Signaler» i Dagbladet 19. november. Hun tar utgangspunkt i Åsne Seierstads suksess med høstens «Bokhandleren i Kabul». Seierstad har - hevdes det - i uvanlig grad selv hatt hånd om markedsføring og andre salgsfremmende tiltak. Alle som mer eller mindre motvillig følger med i dekningen av den norske bokhøst med omkringliggende herligheter, har sett Åsne i alle kanaler og magasiner, talefør og eksponeringsvillig. Boka hennes selger i bøtter og spann. Unn Conradi Andersen har vært på fest og hørt en forfatter hviske noen misunnelige ord i Seierstads retning. Det liker hun ikke. Hun ber forfattere lære av Seierstad i stedet og ikke stole på forlagens evne til å tjene penger for dem. Andersens innlegg må nødvendigvis tolkes dit hen at forfattere, dersom de ønsker medieomtale og inntektsgivende salgskurver, må la seg drive fra «flere tusen tilhørere på Rockefeller til en håndfull tilhørere på Sandvika eldresenter», samt selv forestå «hardt og utrettelig salgsarbeid». Slik vil forfatterne kunne få den forgjettede status: De blir et varemerke.

EN SKJEBNE VERRE enn døden for de aller fleste skrivende mennesker, antakelig. Men Unn Conradi Andersen har mange med seg i sine velvillige tanker rundt bruk av moderne omsetningsterminologi på litteraturens område. Blant dem finnes bøkenes utgivere.

Godt eller dårlig hjulpet av forlagenes mer eller mindre kompetente informasjons- og markedsavdelinger gir mange forfattere seg varemerkeoppbyggingen i vold. Nesten ingen lykkes, selvsagt. Å bygge et varemerke tar tid. Det krever eksponering. Det forutsetter som regel definerte målgrupper, spissing av produktet, slående innpakning, forventet kvalitet og en hel del annet som blir mildest talt pussig å anvende på litteratur. Det er svært få av oss som årvisst kommer med bøker, enda færre som tenker bevisst målgruppeorientert, og bare Dag Solstad som blir et varemerke utelukkende på grunnlag av kvalitet og eksentrisitet.

Markeds- og informasjonssjefene tror de har gode hjelpere i medienes verden. Det er nemlig enkelt å få spalteplass for å eksponere forfattere.

Sammenliknet med hva utøvere av andre kulturuttrykk blir gjenstand for, er det leit å se hvordan den mest trivielle roman, den mest forgjengelige kaffebordstrykksak eller for den saks skyld den mest main-stream, serieproduserte kriminalfortellingsforfatter blir splæsja utover tabloide format og glanset papir, fra juli til jul.

SKUFFELSEN BLIR DESTO større selvsagt, når salgstallene som oftest ikke står i forhold til eksponeringen. Med solide unntak, selvsagt, men oftest bare der ett eller begge av to kriterier er oppfylt: At boka er uvanlig god, eller at forfatteren i sterk og usedvanlig grad trives og blomstrer i rampelyset. De øvrige flopper som regel for egen del, og bidrar slik sett bare til en betenkelig utvikling som i verste fall truer litteraturen som et viktig og erkjennelsesutvidende element i våre liv: Overeksponering av litteraturens utøvere.

At det skulle være et «problem» for litteraturen å få oppmerksomhet, er imidlertid et lite salgbart argument i et miljø der så å si alle - den særeste lyriker inkludert - egentlig drømmer om de store salgstallene. Siden forfattere ofte har en søtt naiv tro på at det finnes en absolutt sammenheng mellom oppmerksomhet og salgstall, dreier diskursen i forfatterkretser seg derfor lett over i det surmulende leie: Det er de gale bøkene som stikker av med oppmerksomheten og salgstallene.

NÅR JAN JACOB TØNSET (en forfatternes forfatter som jeg - for ordens skyld - aldri har hørt klage) skulle hatt den fordi han skriver skjønn litteratur, stikker den høyreiste blondinens sin noen-tøffe-uker-i-Kabul-og-deretter-et-par-måneders-venstrehåndsarbeid-bok av med hele kaka.

Færre synes å se at stadig større fokusering på forfatteren, med portrett- og lanseringsintervjuer, forfattermøter i stort og smått og stunts i spenningsfeltet mellom det spektakulære og det pinlige, rokker ved en grunnleggende forutsetning for at litteraturen skal leve og trives: En leseropplevelse er et møte mellom leser og bok, ikke mellom forfatter og tilhører. Og jeg iler til: Folk kan gjøre langt, langt verre ting enn å lytte til en forfatter en time. Men de kan også gjøre noe langt bedre. De kan lese.

I VERSTE FALL kan dessuten et for inngående kjennskap til forfatteren ødelegge en leseropplevelse. Et eksempel fra fjorårets bokhøst er Vigdis Hjorths «Om bare». En storartet roman; sterk, viktig og inderlig. Forfatterens stadige tilstedeværelse i det offentlige rom ødela den dessverre for mange. Et eksempel på det motsatte er Abo Rasol, alias Mathias Faldbakken, som to år på rad har kommet med oppsiktsvekkende, omtalte bøker. Han har imidlertid nærmest konsekvent nektet å stille sin person i veien for sine romaner, som derved blir lest og vurdert som nettopp det: Romaner.

Unn Conradi Andersens visjon om forfatteren som pågående forretningsdrivende er således et syn fra litteraturens mer marerittpregede scenarier. Rent bortsett fra at en rekke betydelige forfattere åpenbart ikke vil ha evner til å ivareta sin egen business, vet alle som har skrevet noe som er lengre enn en avisartikkel, at de forstyrrelser heftig markedsarbeid medfører i alvorlig grad hemmer konsentrasjonen rundt det forfattere først og sist skal bedrive: Litteratur.

JEG SKAL IMIDLERTID komme Unn Conradi Andersen i møte på ett punkt. I kraft av sin særegne status - mest journalist og litt forfatter, en dose programleder og en kraftig slump forretningstalent, med åpenbart medietekke og tilsynelatende allestedsnærvær - er Åsne Seierstad slett ingen konkurrent for norske skjønnlitterære utøvere. Det finnes ingen dokumentasjon eller formodning for at hun «stjeler» salgstall fra mer litterære og mindre spektakulære utøvere av skrivekunsten. Seierstad gjør tvert imot litteraturen en tjeneste: Hun får folk inn i bokhandelen og øynene deres over på kultursidene. Dersom førti tusen mennesker kjøper «Bokhandleren i Kabul» før jul, kan vi - i tillegg til å gratulere forfatteren med suksessen - glede oss over at noen av kundene antakelig kommer ut av butikken med flere bøker i plastposen.

Kanskje de til og med er skjønnlitterære.

Er vi riktig heldige, er de ikke engang bestselgere.