ETTERFORSKERE UT MOT UKULTUR Inger Johanne Andreassen (t.v) og Kjersti Steinheim er to av svært få politietterforskere i Midtre Hålogaland politidistrikt som etterforsker sedelighetssaker med utviklingshemmede som fornærmet part. - Mange politifolk skyr disse sakene, sier de til Dagbladet, og tror lønna må opp, for at sakene skal få høyere status. Foto: Øivind Arvola
ETTERFORSKERE UT MOT UKULTUR Inger Johanne Andreassen (t.v) og Kjersti Steinheim er to av svært få politietterforskere i Midtre Hålogaland politidistrikt som etterforsker sedelighetssaker med utviklingshemmede som fornærmet part. - Mange politifolk skyr disse sakene, sier de til Dagbladet, og tror lønna må opp, for at sakene skal få høyere status. Foto: Øivind ArvolaVis mer

- Machogutta i politiet skyr saker med utviklingshemmede. De vil ha raske resultater.

I den ene saken fortsatte overgrepene mens politiet somlet. I den andre ble etterforskningen prioritert - og overgriperen stanset. Nå snakker etterforskerne ut.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| (Dagbladet): Politiførstebetjent Inger Johanne Andreassen opplevde å bli sittende alene med etterforskningen av en kommunal leder. Han var mistenkt for overgrep på en utviklingshemmet kvinne i den skjermede bedriften han ledet.

Saken kommer svært dårlig ut i Dagbladets undersøkelse av kvaliteten på politietterforskningen i overgrepssaker med utviklingshemmede som fornærmet part.

Nå tar den erfarne politietterforskeren bladet fra munnen:

- Politifolk skyr sakene - Mange politifolk skyr disse sakene. De er ekle, ubehagelige og belastende. De lukter mye arbeid. Det er lange, krevende avhør og nitid etterforskning. Utsiktene for oppklaring er ofte ikke spesielt gode. Disse sakene har svært lav status.

- Det virker som en del politifolk toer sine hender. Gutta i vår lille machoverden går heller etter den operative biten. Der får man raskere resultater, sier Andreassen, som er etterforsker i Midtre Hålogaland politidistrikt.

- Betyr det ikke noe at sakene handler om noen av samfunnets svakeste?

- Nei, det ser ikke sånn ut, sier hun.

Sier nei til opplæring Tvert i mot forteller hun at politidistriktet sliter med å rekruttere politifolk til dommeravhørsutdanningen ved politihøgskolen, en forutsetning for å kunne avhøre utviklingshemmede.

- Vi klarer ikke å rekruttere nok folk til å ta utdanning i dommeravhør. Vi prøver, men ingen melder seg. Vi har ikke hatt folk på denne utdanningen på mange, mange år. Og enkelte som har tatt utdanningen, har sagt takk for seg. De orker ikke mer. Det er derfor stort sett voksne tjenestekvinner med lang fartstid som tar disse sakene, sier politiførstebetjenten.

Kritikken deles av kollega Kjersti Steinheim.

- Og jeg ønsker ikke gå denne veien, for da vet jeg at jeg blir sittende med alle disse sedelighetssakene. Jeg er ikke redd for mye arbeid. Men disse sakene innebærer fryktelig mye arbeid, og man vet jo at man gjerne blir sittende alene med dem, sier hun til Dagbladet.       

Ikke prioritert Det var i juni 1997 at ledelsen i en kommune i Nordland varslet politiet om mistankene mot den daglige lederen i den kommunale bedriften. Indisiene var sterke: Mannen hadde tatt inn på hotell og delt enkeltseng med en utviklingshemmet kvinne i bedriften. Hun hadde siden innrømmet overfor pleiepersonell at de hadde vært så å si nakne, at han masserte henne og at hun og sjefen - som var gift - hadde en hemmelighet «de måtte venne seg av med».

Dagbladets gjennomgang av etterforskningsmaterialet viser at politiet somlet med å komme i gang med etterforskningen. Første avhør i saken tas to måneder etter bekymringsmeldingen. Utover høsten purrer kommunen på politiet, etter at en pleier har overrumplet den kommunale sjefen sammen med kvinnen på hennes private soverom.

Ikke trygg i avhør Den kommunale sjefen blir avhørt tre og en halv måned etter bekymringsmeldingen. Han nekter for alt. Selv om fornærmede er utviklingshemmet, undergår hun ikke dommeravhør - men vanlig avhør.

I ettertid synes det klart at hun ikke følte seg trygg nok til å snakke ut. I november blir saken henlagt «etter bevisets stilling». Henleggelsen skjer uten at politiet har avhørt ansatte eller sysselsatte i den aktuelle bedriften.  

Ensom etterforsker fikk tunnelsyn Det var politijuristen som henla saken. Men politiførstebetjent Inger Johanne Andreassen har ingen problemer med å ta selvkritikk.

- Jeg ble sittende alene med saken. Det er svært ugunstig. Du får tunnelsyn. Så blir du lei, sier hun.

I januar, et halvt år etter første bekymringsmelding, setter en lokal prest og folk i hjelpeapparatet seg ned med kvinnen. Rammen er tryggere og kvinnen åpner seg og forteller at overgrepene har eskalert den siste tida. Hun hevder at sjefen forgriper seg på henne nesten daglig, ofte flere ganger daglig.

Overgrepene er blitt «mer grusomme». Det hun trodde var et hemmelig kjærlighetsforhold, preges nå av tvang og fysisk makt. «Hun vil ha en slutt på dette. Hun følte seg innesperret som i et bur,» står det i møtereferatet.  

Måtte vekke politiet For å vekke politiet, leverer kommunen nå inn en anmeldelse av den betrodde mannen, som fortsatt leder bedriften som om ingenting er skjedd. Saken gjenopptas. Nesten ett år etter første bekymringsmelding, undergår den utviklingshemmede kvinnen endelig et dommeravhør. Fristen for gjennomføring av dommeravhør er to uker. Ingen ansatte i bedriften blir formelt avhørt.

Men i 1999 blir mannen likevel dømt for å ha misbrukt sin stilling, og for å ha skaffet seg seksuell omgang med en utviklingshemmet.

Dagbladet har også gjennomgått en annen sak i Hålogaland politidistrikt, hvor politiets etterforskning kommer godt ut.

En vellykket etterforskning Da en mor og hjelpeverge anmeldte en arbeidsleder ved en skjermet bedrift, for overgrep mot hennes utviklingshemmede datter, reagerte politiet raskt, og gjennomførte en relativt bred og grundig etterforskning.

Saken hadde tre fornærmede. Alle undergikk dommeravhør - innen to ukers-fristen - og avga detaljerte forklaringer som delvis stemte med hverandre. Det store problemet med saken, som Dagbladet omtalte i mars i år, var at ledere i kommunen ble varslet om mulige overgrep mot den ene kvinnen 18 år tidligere - uten å reagere. 

Da politiet første ble koblet inn, ble mannen raskt avslørt - og dømt i 2007.

- Det styrket saken at vi hadde flere fornærmede som bekreftet hverandres historier, samt en mer funksjonsfrisk fornærmet som kunne formidle mer enn de andre. Jeg er langt i fra sikker på at sakene hadde blitt oppklart hver for seg, sier Kjersti Steinheim, som ledet etterforskningen.  

- Må ikke være naive - Hvem blir trodd? spør hun. 

- En voksen oppegående, godt likt tillitsperson som nekter for alt, eller en utvilklingshemmet som kommer med litt uklare påstander om overgrep? Det sier seg jo selv.

- Det som gjennomsyrer saken er at mange syntes det var for utrolig til være sant. Man kan si mye om politiet, men vi ser mye rart i vår hverdag. For oss er ingenting umulig. Men sitter du i en åtte til fire-jobb i en kommune, og aldri ser andre ting enn det normale, er det nok vanskelig tro at det er sant. Folk må ikke være naive, og tro at slikt ikke skjer på deres arbeidsplass, på deres institusjon eller i deres bolig . Dette handler om fange opp signaler, og ta dem på alvor, sier Steinheim.  

Må se forbi fornektelsen Hun opplevde at overgrepsofrene, og særlig ett av dem, var blitt manipulert til å holde «forholdet» til sjefen hemmelig. Det var de flinke til. En av dem forsøkte å varsle, ble ikke tatt på alvor, og holdt siden «forholdet» hemmelig i 18 år. Sakene ble rullet opp etter en forsnakkelse.

- Jeg tror disse ofrene ønsker at noen skal se hva de er blitt utsatt for. Men de håper kanskje at de slipper å si det selv. Hele kroppen sier: Ser dere ikke at jeg er blitt utsatt for seksuelle overgrep? Klarer dere ikke å se det?

- Jeg frykter at de utviklingshemmede ikke blir tatt nok på alvor. I Norge skal heller ti skyldige gå fri, enn at en uskyldig blir dømt. Det skal så mye til. Overgrepet skal liksom være 120 prosent bevist. Jeg frykter derfor at mange slike saker faller, på grunn av det mange mener og oppfatter som den utviklingshemmedes manglende troverdighet, sier Steinheim.

Grundighet og lønn Saken lærte henne viktigheten av å etterforske bredt og grundig.

- Mistenkte benektet tidlig at noe som helst hadde skjedd. Det er kjempeviktig å ikke ta det for god fisk. I disse sakene må vi stille flere spørsmål, kontrollere og dobbeltsjekke alle opplysninger, sier Steinheim.

Den mer erfarne kollegaen Inger Johanne Andreassen oppsummerer:

- Jeg har vært med på å gjøre mange feil og tabber, og har lært mye av disse sakene opp gjennom årene. I dag er vi nok mye mer obs på alle fallgruvene vi kan gå i. Og vi er mye mer oppmerksomme på at sakene må etterforskes så grundig at vi i ettertid tåler å bli sett i kortene, sier hun.

- Hva må til for å gi sedelighetssaker som inkluderer utviklingshemmede høyere status?

- Høyere lønn, svarer de to etterforskerne.

- Økt lønn kan bidra til å motivere og stimulere, og da vil det bli lettere å rekruttere, sier politiførstebetjent Inger Johanne Andreassen.