Magasinkultur

Magasiner er langt mer enn glanset papir og luksusannonser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SMARTE magasiner med ambisjoner og god smak har ikke hatt det lett i Norge. Rett nok var billedblader som Aktuell og Nå, med velrenommerte bidragsytere som fotografene Kristo og Kåre Kivijärvi, betydningsfulle i 1960-åra. Det siste tiåret har dessuten flere nye blader på norsk vært med på å utfordre hva journalistikk på glanset papir kan være. Men gamle vaner er vonde å vende: I Norge har de tradisjonelle ukebladene, med sine kransekakeoppskrifter og kloke koner, vært med på å prege oppfatningen av hva et magasin er, og befestet ideen om at substans og nyheter er noe avisene er alene om. Internasjonalt, derimot, har magasiner gjennom hele 1900-tallet vært en betydelig bidragsyter til den offentlige samtalen og en avgjørende fortolker av tidsånden. I våre dager er de uvurderlig kulturhistorisk kildemateriale.

DEN NYE boka "We love magazines", som inneholder en detaljert oversikt over ikke mindre enn 1156 popkulturmagasiner fra 52 land, viser hvorfor. Utvalget spenner fra blader i lommeformat til 68 x 48 cm store Kilimanjaro, som skryter av å være verdens største; fra det nedlagte amerikanske rockemagasinet Crawdaddy til det franske finsmakerbladet Yummy. Utgivelsen gir, ved siden av informasjon om alt fra formgivning og forsideavveininger til distribusjon og forskjellen på god og dårlig reklame, oversikt over magasinhistoriske høydepunkter: Det amerikanske herrebladet Esquire i 1960-åra, med sine samfunnsproblematiserende George Lois-omslag; livsstilsmagasinet i-D, som innførte motefotografi av vanlig ungdom på gata i 1980-åras England; det franske billedbladet Vu (lansert i 1928), der fotografer som Brässäi, Man Ray og Henri Cartier-Bresson bidro. De fleste magasiner har sine glansdager i noen få år, for så sakte å forfalle og til slutt forsvinne. Ta britiske The Face, som fra midten av 1980-åra i ti år definerte en generasjon europeisk ungdom med sine moteserier og sin popkulturjournalistikk. Det ble endelig nedlagt for tre år siden, 24 år gammelt. De få som overlever, mister evnen til å sette tonen. 1960-tallslegenden Esquire er i dag et heller grått blad for amerikanske herrer i dress.

HISTORIENE om de berømte magasinene utfordrer også den utbredte ideen her til lands om magasiner som noe mindreverdig og utpreget kommersielt, sammenliknet med aviser, bøker og kunst. Tanken om den "reine" kunsten problematiseres av at konseptkunstguruen Ed Ruscha designet magasinomslag for Artforum, slik Salvador Dalí gjorde for amerikanske Vogue, og av at store navn som Truman Capote og Aldous Huxley skrev for samme magasin. New York Magazine (1968) er blitt legendarisk som forumet Tom Wolfe publiserte flere av sine mest berømte tekster i. På liknende måte faller utviklingen av "kunstfotografiet" et godt stykke på vei sammen med utviklingen av magasinindustrien, og formgivere av viktige magasiner i mellomkrigstida var minst like påvirket av Bauhaus som arkitektene de gikk på fest med. Blant dem som var tidlig ute med å påpeke bladenes betydning, var magasinelskeren John F. Kennedy, som stilte store krav til rollen de skulle spille: "å konfrontere de store spørsmål i vår tid; å åpne opp meningskonflikter; å ønske velkommen den upopulære idé og det kontroversielle emne; å vise nysgjerrighet og medfølelse og omtanke; å være belest og åndfull; å gi et troverdig bilde av Amerika; å bringe bred kunnskap til mennesker og fordype forståelsen av ethvert tema i universet".