Magisk rasisme

Kildevern og etikk er ikke noe økonomiske asylsøkere eller bokhandlere fra Kabul skal bry seg med.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«ET MØTE PÅ MALMØYA»

heter en artikkel journalist og informasjonsleder i Human Rights Service Hege Storhaug har skrevet i siste nummer av tidsskriftet Prosa. Det skildrer hennes møte i vår med en nyankommet asylsøker. Den unge mannen forklarer i detalj hvordan han ved hjelp av menneskesmuglere har kommet seg til Norge. Han forklarer henne også hvorfor han er her - og det er en helt annen historie enn den han, når han møter opp til avtalt intervju noen dager seinere, kommer til å fortelle myndighetene. Han har nemlig reist til dette landet langt mot nord for å hjelpe familien økonomisk. Gjennom flere år har de spinket og spart for å få råd til den lange reisen hans. Han er med andre ord økonomisk flyktning - eller «åpenbart grunnløs asylsøker», som den groteske språkbruken lyder på norsk, som om noe menneske kan være «grunnløs». Det kan i beste fall bare søknaden være. Men vi har makten og magien: De blir hva vi kaller dem.

HEGE STORHAUG

skriver at hun «av hele mitt hjerte ønsker ham lykke til». Likevel likner det vi leser mistenkelig på angiveri. Med sin artikkel kan hun ha sørget for å få ham ut av landet. Han blir det hun beskriver: sjanseløs. Også politi og utlendingsmyndigheter kan lese, og det skal godt gjøres ikke å forstå hvem hun har møtt. Har hun imidlertid kamuflert mannen, eller simpelthen diktet opp hele møtet, vil hun risikere at en fullstendig sakesløs person identifiseres med asylsøkeren på Malmøya - selv om han måtte fortelle en sannferdig historie. Også han fanges av Storhaugs språk. Men hva gjør vel det? Storhaug er ute i et større ærend. Hun vil endre norsk innvandringspolitikk, helst slik at vi trekker oss fra Genèvekonvensjonens bestemmelser om flyktningers rett til beskyttelse. De fleste er nå likevel økonomiske flyktninger som forsøker å snike seg inn under konvensjonen. For slike gjelder verken kildevern eller andre av journalistikkens etiske bestemmelser. De er ikke lenger personer.

HELLER IKKE

«Bokhandleren i Kabul» omfattes visst av personvernet, til tross for at han nå figurerer i den ene norske avisa etter den andre med velformulerte kronikker om sin svikefulle gjest Åsne Seierstad. Også hun var ute i et større ærend. Med sin bok ville hun slå et slag for kvinnekampen i Afghanistan, og hva spiller det da for rolle om hun skandaliserer både sin vert og kvinnene i hans familie - og liksom i forbifarten avslører hvor han gjemmer pengene sine, i et land som mangler både bankvesen og politi. Boka fikk gjennomgående god mottakelse da den kom, og knapt noen anmelder reflekterte over hva hovedpersonene selv måtte tenke og føle. Riktignok antydet VGs anmelder Guri Hjeltnes at de, hvis de kan lese en engelsk versjon, «vil føle seg ganske så utlevert». Før hun spør forsiktig: «Men det må forfatteren ha tenkt igjennom...?» Da bokhandleren selv reagerte, understreket ikke desto mindre den samme anmelderen at det «nettopp er skildringene fra den afghanske familiens indre liv, og især fra kvinnenes hverdag» som gjør «Bokhandleren i Kabul» til «en spennende bok og et unikt dokument».

DET PIKANTE

med disse uttalelsene ligger i at Hjeltnes var en av dem som tidligere i år førte rapporten om Dagbladets dekning av Tønne-saken i pennen. Da kritiserte hun blant annet avisa for at Tore Tønne ikke fikk sette seg inn i dokumentene som dannet grunnlag for angrepet mot ham: Han ble overrumplet. Slike hensyn gjelder ikke en familie i Langtvekkistan. I motsetning til Tønne hører verken Seierstads bokhandler, Storhaugs asylsøker eller økonomiske flyktninger til blant «våre».

SALMAN RUSHDIE

skildrer i «Sataniske vers» et forunderlig sykehus i London, fullt av vanskapninger og metamorfoser. Opprinnelig er de alle ikke-europeere, men nå er de forvandlet til halvt ulv, halvt menneske, til skapninger med hud av glass eller til groteske hybrider av planter og mennesker. Hvordan de er blitt slik? De er blitt beskrevet av europeerne: «Vi ligger under for bildene de konstruerer,» forteller en av pasientene. Vestens mennesker har evnen til «magisk rasisme». Den er ikke begrenset til Rushdies roman. Er hensikten god, ofres de fremmede for vår sak, eller de forvandles til monstre. Den europeiske misjonsbefaling forkynner at det er vi som har retten og definisjonsmakten. Bare om de andre blir som oss, fortjener også de rettigheter.