Mahmouds spill

Irans president Mahmoud Ahmadinejad vil USAs globale hegemoni til livs. Og til det har han fått hjelp av president George W. Bush.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): En diplomatisk blunder. Det er dommen etter at USA ikke klarte eller gjorde nok for å forhindre at president George W. Bush og Irans president Mahmoud Ahmadinejad ble satt opp på FNs talerliste på samme dag. Dermed ble talene for FNs generalforsamling den debatten Ahmadinejad offentlig har utfordret Bush til. På formiddagen, mens de fleste amerikanske fjernsynsseere er på jobb, henvendte Bush seg til det iranske folk og sa at deres ledere sto i veien for deres frihet. På kvelden, midt i prime-time, henvendte Ahmadinejad seg til alle verdens folk og sa at USA står i veien for deres rettigheter. På formiddagen sa Bush han sto på de undertrykkede iranernes side. På kvelden svarte Ahmadinejad at han står på de undertrykkede i verden sin side. På formiddagen advarte Bush Iran mot å fortsette sitt atomprogram. På kvelden raste Ahmadinejad mot USAs fortsatte utvikling av nye atomvåpen. Fra CNNs studio sukket USAs tidligere FN-ambassadør Richard Holbrooke at den lille mannen fra Teheran har oppnådd å bli stilt på like fot med verdens mektigste mann.

DEN RADIKALE sjiamuslimen og holocaust-fornekteren Ahmadinejad har blitt en spiller på den globale arena og spiller sine kort godt. Hans ærend i FN-talen var et flengende oppgjør med FNs sikkerhetsråd der USA får lov til å være «aktor, dommer og bøddel i ett» uten at noen organer kan kontrollere dem. Hans villige publikum i denne stormen mot maktfordelingen i FN er stort og Ahmadinejad vet at han hadde mange av verdens land i ryggen når han krever grunnleggende reformer i FN. Plattformen han bruker er Den alliansefrie bevegelsen, vekket til live etter år i dvale. Bevegelsen ble dannet under den kalde krigen i opposisjon til begge supermaktene. I FN krevde Ahmadinejad fast plass i Sikkerhetsrådet for Den alliansefrie bevegelsen, Organisasjonen for den islamske konferansen (OIC) med 56 medlemsland, samt for Afrika.

I MAHMOUDS VERDEN er USA og Storbritannia forrige generasjon. De lever på seieren i andre verdenskrig og klamrer seg til den makt det internasjonale systemet ga dem for seksti år siden. Han sier åpent at han ser det som sin oppgave å få disse gamlingene av veien for å gjøre plass for «den nye generasjonen som ikke finner seg i å bli styrt av et system skapt for over et halvt århundre siden». I lukkede fora har han heller ikke lagt skjul på at han ser det som sin oppgave å føre en kamp mot amerikansk makt i Midtøsten og i verden.Store ord fra små ledere er ikke uvanlig under FNs generalforsamling. Men den kortvokste presidenten fra Iran er ikke lenger en liten leder. Iran er nå sentrum for konflikten i det utvidede Midtøsten fra Kabul til Tel-Aviv. Iran er en maktfaktor i hele den muslimske verden. Og Iran aspirerer til en rolle som global opposisjonsleder.

ETT MIDDEL i denne strategien er dragkampen om atomprogrammet. Det andre er en kynisk, men dyktig spill om makt i Midtøsten. Det ironiske er at Mahmoud Ahmadinejad i stor grad kan takke president George W. Bush for sitt lands stigende innflytelse i regionen. Før 11. september var Iran kringsatt av fiender. Over Irans østgrense, i Afghanistan, regjerte den ekstreme sunnimuslimske Taliban-regimet som ser på sjiamuslimer som kjettere. Over Irans vestgrense regjerte dødsfienden Saddam Hussein. I 2001 ble Taliban feid bort og i 2003 klarte USA det Iran ikke klarte i løpet av en åtte år lang krig: Å feie bort Saddam Hussein og sette inn et sjiadominert regime som mot USAs ønske har blitt venner med trosfellene i Iran. På toppen kommer sommerens seier i Libanon der den iranskstyrte Hizbollah-militsen sto imot Israels USA-støttede krigsmakt. For selv om det var Hizbollah, trolig på oppfordring fra Teheran, som provoserte fram krigen, er det Israel og deres nærmeste venn USA som sitter igjen med svarteper etter sitt brutale og klønete svar på provokasjonen.

MEN I MAHMOUDS spill har nettopp brutale og klønete handlinger fra motstanderen - i Irak som i Libanon - blitt en forutsetning for å lykkes. Og den neste runden står om Irans atomprogram.