Mai 68 i bokhylla

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Mai 68 formelig blomstrer i franske medier og bokhyller, 30 år etter. Det kan nesten bli for mye. Det går ikke en dag uten et nytt spesialnummer, et lengre TV-program eller en større avhandling i bokform. Nostalgien florerer. For å si det med et slagord fra den gangen: «Løp, kamerat. Den gamle verdenen er bak deg.»

  • De 30 år eldre kameratene løper fra den ene TV-kanalen til den andre radiostasjonen og lirer av seg den samme leksa. Den når ikke alltid fram. Daniel Cohn-Bendit ble møtt med bløtkake i trynet da han skulle holde foredrag på sitt gamle universitet Nanterre. Som den ringreven han er, klarte han å lure tilhørerne over på sin side igjen, men det er tvilsomt om hans politiske budskap har det samme gehøret langs benkeradene i amfiteateret i dag.
  • «Mai 68 har ført til en mer dynamisk bekreftelse av individet, et sterkere krav om et friere og mer spontant liv, utenfor byråkratiets rigide ramme,» sier sosiologen Gilles Lipovetsky. Han er en av de få som ikke har skrevet bok om fenomenet. Den store bokreferansen er Jean-Pierre Le Goffs «Mai 68, den umulige arven». Den analyserer mai-opprøret i alle fasetter, fra anarkister til boat people via feminisme og økologi. Den hevder også at mai 68 førte til en ny kultur, «fra revolusjonær lidenskap til individuell humanisme» der «opposisjonen mellom revolusjonær og reaksjonær er blitt erstattet av opposisjonen mellom moderne og avleggs». Men kritikerne er ikke alltid like nådige med Le Goff. Han tar ikke stor nok avstand fra sine kilder, og viser for en avis som Le Monde et nederlag for intellligensen.
  • Romanene viderefører mange av drømmene fra mai 68. En av de beste er Romain Goupils «Død over døden». Goupil var en av aktørene i 1968 og har laget flere filmer om emnet. I boka konfronteres gamle 68-ere, i dag i femtiåra, med aids, selvmord og død. Den, som mange andre, er full av nostalgi. Vi var heldige som var unge samtidig med unge i resten av verden, sier heltene fra mai 68. Barrikadene fra de hete dagene, som stengte gatene, åpner tydeligvis ikke bare litterære sluser.

Ånden fra mai 68 burde ha det. Opprøret var uforskammet, øyeblikkelig, spontant og provisorisk, samt med suveren humor. Det var kanskje først og fremst et kulturelt opprør. Det er typisk at i stedet for å storme Nasjonalforsamlingen inntok studentene Odeon-teateret, og hadde lange dialoger med den daværende direktøren, skuespillerenJean-Louis Barrault, som for øvrig mistet sin stilling etter det.